Utgivelsen: 
Thor: The Dark World (2013)
Kor e hammarn din, Thor...
Det er veldig mye databilder her. Heldigvis er det veldig flotte databilder og humoren fra de første filmene om den norrøne superhelten er godt i varetatt. Så godt at det grenser mot action-komedie.
I filmens begynnelse er helten opptatt med å rydde opp i opprør og spetakkel i kjølvannet av begivenhetene i The Avengers. Samtidig prøver kjæresten hans (Natalie Portman i fin form) å ta opp både tråden i livet sitt og i jobben sin. Tilfeldigheter fører henne til The Dark World og det magiske supervåpenet Aether. Ikke så lenge etter er hun på besøk i Asgard, en invasjon Dark Elves er på vei og skjebnen til ikke mindre enn ni universer står på spill.
Det ser ikke så smart ut på papiret, det må man bare medgi. Dette er Marvel-filmenes pålitelige og intelligente produsent Kevin Feige fullstendig klar over. Han har tydeligvis også lest så mye Marvel-serier at han har lært hvordan problemet med pretensiøse fantasy-kriger med mer magi enn fornuft kan løses slik at leseren klarer å holde på interessen. Noe så enkelt som humor. Ikke bare tørr inside-humor, det er varemerket til DC, det konkurrerende forlaget, men ekte humor. Du vet, den typen som får folk til å le. Med regissøren Alan Taylor har Marvel-produsenten funnet et nytt talent, for Taylor makter både å holde rede på ballstyrige CGI-effekter, et enormt oppbud muskuløse herrer i oppsiktsvekkende kostymer og en aldri stoppende strøm av onelinere og vittige sarkasmer. Han hiver likegodt på med dugelig visuell humor også, alt fra lynraske referanser til ren slapstick. Her brukes også et svært elegant grep for å fremheve humoren; nesten alt går fullstendig over hodet på de heltemodige halvgudene fra Asgard. Thor er for eksempel fullstendig uvitende om at folk noen ganger gjør narr av ham. Hans mor Frigga er imidlertid et unntak og selvsagt den demoniske Loki, med sitt evige, skrå halvsmil og sylskarpe blikk.
Effektene er gode, de er store og de er kreative. Spenningen er ivaretatt med gode vrier og fin bruk av drama og patos. Humoren tjener også spenningen, for vi liker instinktivt disse morsomme rollefigurene og derfor bryr vi oss litt mer om hvordan det går med dem.
Som seg hør og bør, her er det karakterskuespillere opp og i mente. Anthony Hopkins, Idris Elba, Natalie Portman, Chris Eccleston og flere til. Chris Hemsworth i hovedrollen har dermed en formidabel jobb, han skal ikke bare matche, men til og med overstråle disse talentene. Og han klarer det, primært i kraft av sin kolossale sjarm. Mannen har en utstråling som matcher musklene hans. Det er kanskje ikke uten betydning at jeg aldri var noen fan av tegneserien Thor. Jeg syntes prinsen fra Asgard rett og slett var litt tåpelig, en uengasjerende pappfigur av en helt. Hemsworth klarer imidlertid å fylle ut rollefiguren med personlighet, og det er ingen liten dåd.
Dette er en film som trenger litt tid. Omtrent tjuefem minutter, for i begynnelsen er mange forklaringer og mye forhistorie og en god del set-ups, og gjestespilleren Chris O’Dowd (fra IT Crowd) innfrir ikke forventningene til comic relief. Men ettersom action og rabalder setter inn, får vi også humor og tempo og i hodet mitt flyttet jeg terningen fort fra en firer til en femmer. Filmen er ikke helt der oppe med The Avengers, det er det ikke mange superheltfilmer som er, men Iron Man 3 blir fullstendig gruset.
Teknisk
Perfekt bilde og lyd. Full ekstrapakke, fra grundig og seriøst kommentarspor, tøvete tabbeklipp, gode deleted scenes og flere og lengre featuretter enn du trenger til nok en herlig, fantastisk Marvel One-Shot. For de uinnvidde, en kortfilm fra det samme filmuniverset, som regel en høykonsentrert dose humor og action siden karakterer og historie er etablert fra før.