Road To Perdition (2002)

Langsom, men pen film

Sam Mendes’ gangsterepos er en vakker film å se på. Men det hadde ikke skadet med litt dynamikk og variasjon i tempoet.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook02.07.10

Fotogalleri

Mike Sullivan (Tom Hanks) er en ansvarlig, sindig og seriøs familiefar. Han er også drapsmann for John Rooney (Paul Newman), den lokale gangsterbossen. Ved et uhell får hans sønn Michael (Tyler Hoechlin) se hva pappa gjør på jobb, og den oversette og sjalu kjødelige sønnen til bossen (Daniel Craig) setter kynisk i gang et spill som fører til rå drap og en far og sønn på flukt.

Regissør Mendes gir mye av æren for filmens skjønne bilder til sjefsfotograf Conrad B. Hall, og selv om det får litt preg av indirekte selvskryt, kan det godt skrytes. Hvert eneste bilde i filmen er så pent å se på at det gjør vondt i sjelen. Hall/Mendes finner ikke bare frem til ikoniske bilder av menn med skytevåpen, men finner noe fint i golde hotellrom med slitte gjenstander, noe fascinerende i måten en gammeldags ullfrakk henger på en mann og selvsagt i snø, gråvær og drivende vårregn. Bare for å nevne noen eksempler. Det blir nesten for mye, men bare nesten, for den kreative duoen har en egen evne til å unngå klisjeer eller iallfall vise dem fra en ny vinkel. Denne jagen etter estetikk går hardt utover filmens tempo; den varer i under to timer, men føles av og til mye lengre. Dette kan muligens skyldes at selve historien er irriterende enkel og grei, med temmelig arketypiske karakterer. Man kan lure på om det ikke er å føre publikum bak lyset når den fortelles med en omhyggelighet som om Coppola og Leone skal stilles i skyggen.

Skuespillerne er utsøkt utnyttet. Newman er selvsagt ypperlig, når har han ikke vært det? Det var ikke noe sjokk i å se at Hanks klarte å fremstille en drapsmann med samvittighet. Ikke noe sjokk å se Jude Law storkose seg med sin psykopatrolle. Men Daniel Craigs ekle og frastøtende portrett av den slimete Connor Rooney var en overraskelse. På en eller annen måte klarer han å antyde at vi bare ser en bit av mannens usle stakkarslighet. Det er nesten så det er synd at Craig skal vie sine nærmeste år til å portrettere tidenes machohelt, for han er en stor karakterskuespiller.

Filmen er langt mer form enn innhold, men det er altså litt av en form. Det er noe beroligende og fint over filmen, og selv ved flere gjensyn kan man glede seg over nye fine detaljer i skuespill og bilder.

Bildet
De brungrå depresjonstid-fargene er fine. Kontrastene likeså, og skarpheten for det meste tilfredsstillende. Men man kommer ikke fra at bildet er frustrerende kornete hele veien gjennom.

Lyden
På den auditoriske siden er kvaliteten på topp, og vekslingen mellom melankolsk musikk, dempede lydeffekter og brå eksplosjoner av voldsomhet er fint ivaretatt med god oppløsning og bass. Litt lite action i bakhøyttalerne.

Bonus
Mendes liker veldig godt å snakke om bilder og scener og hvis man er innstilt på det, er kommentarsporet en lærerik opplevelse. Han forklarer godt på de valgbare kommentarene på deleted scenes også. Ellers er her making of, en hyllest til avdøde cinematograf Hall og korte godbiter om bildebruk og tidskoloritt. Pen bonuspakke, selv om det ikke var noe særlig nytt å spore i forhold til DVD-utgivelsen.