Utgivelsen: 
16 Blocks (2006)
Gammel historie i spennende innpakning
Detektiv Jack Mosley (Bruce Willis) er halvgammel, sliten og alkoholisert. Dessuten har han jobbet nattskift, og er akutt trett i tillegg. Derfor blir han ikke så glad når han får ordre om å eskortere en fange til et rettsmøte. Eddie Bunker (Mos Def) er skravlete og intens, noe som får selv 16 kvartaler til å fortone seg som uendelig langt. Og enda lengre virker det når både leiemordere og Jacks egne kolleger viser seg villige til å drepe for å forhindre Eddie i å komme til dette rettsmøtet.
Det er ingen som spiller sliten og kjørt som Bruce Willis, men han gjør en liten vri på sin helteskikkelse denne gangen. For her er det lite vitser og kjapp galgenhumor. Ingen yiah-ti-kay-yay og overdrevne nevekamper. Jack er nemlig sliten på ordentlig, en desillusjonert og herjet mann som alt for mye har gått galt for. Dessuten er han noe av en drittsekk, ikke minst i egne øyne. Willis har etter hvert ganske mange karakterroller bak seg, og han klarer å tilføre Jack Mosley noe troverdig og tragisk.
Rapperen Mos Def er slett ingen sinke foran kamera, han heller, og antyder store dybder i den pratsomme småkjeltringen han spiller. Han går uanstrengt fra å være irriterende til å være sjarmerende sprø og til sist mer enn antydes det at hele hans væremåte er en fasade. For noe langt bedre eller noe langt verre, det skal jeg ikke røpe her.
Likevel er det David Morse i rollen som Frank Nugent som langt på vei stjeler rampelyset. Han spiller Jacks eks-partner, men trer hurtig frem som filmens bad guy. Som filmskurk er han kanskje litt anonym, men det er nettopp poenget. Nugent har nemlig ikke noen som helst lyst til å være en skurk, han ser fortsatt på seg selv som en hardt arbeidende politidetektiv. Det er omstendighetene som har plassert ham i denne rollen som bad guy, men ikke desto mindre er han villig til å gjøre praktisk talt hva som helst for å få jobben gjort. David Morse spiller ham som sindig, med et plettfritt ytre som understreker mannens trang til kontroll og orden. Den velsittende dressen, det ytterst velpleide skjegget og de veloverveide bevegelsene er de ytre tegnene på mannens trang til indre harmoni og orden. Som fiende fremstår han derfor som formidabel, dette er ikke en mann som ligger under for drifter, følelser eller dumme innfall.
Filmatisk er 16 Blocks littegrann forvirrende. Richard Donner har tatt på seg kunsterens alpelue denne gangen, og har ladet filmen med stemning. Han bruker bevisst ukonvensjonelle og tilsynelatende upraktiske bilder og settinger og fjerner seg fra den sedvanlige romantiserende storbyestetikken. Til New York-film å være, er det påfallende få helikopterbilder, for eksempel. Bildet er også preget av en stålblått fargenyanse, som sammen med den originalt brukte musikken gir hele den intense fortellingen et skjær av melankoli. Noen ganger lurte jeg på om meningen var å lage en slags revisjonistisk actionfilm, en historie som går nærmere innpå sannheten bak Hollywoods illusjoner og kanskje vise hvordan dette å være tøff og hard politimann vil påvirke et menneske i virkeligheten.
Beklageligvis sprekker hele dette inntrykket ettersom historien rulles opp. For det er dessverre en sørgelig velkjent intrige Richard Wenk har klekket ut. Det er intelligent og velskrevet, men når filmen er ferdig sitter man igjen med følelsen av å ha hørt den samme historien mange ganger før. Man kan nesten mistenke at Donner har kjedet seg litt, og derfor tilførte filmen dette villedende preget av kunst av ren lekelyst.
Dette er langt i fra noen dårlig film, det må understrekes. Plottet er av god standard, regien er upåklagelig og skuespillerne er førsteklasses. Men genren blir ikke tilført noe som helst nytt, og det er heller tvilsomt at filmen vil bli husket spesielt om noen år.
Teknisk
Lyd og bilde er av referansekvalitet. Bildet er sylskarpt, og regissørens bevisste valg av fargenyanser er flott ivaretatt. Lyden er ikke bare klar og kraftig, den er også ualminnelig flott mikset rundt over alle høyttalerne. Selve lydbildet er dynamisk, noe som fremhever kvaliteten og virkningen av enkelte imponerende flotte scener. Tilgjengelig i både DTS og DD 5.1, og jeg holder en knapp på det første formatet.
Ekstrastoffet er sparsomt, men til gjengjeld av høy kvalitet. Deleted scenes-segmentet er det største og dette er ualminnelig godt gjennomarbeidet. Scenene og de forskjellige årsakene til at de ble tatt ut blir grundig og humørfylt drøftet av regissøren og manusforfatteren, og det sies så mye generelt om filmen at man ikke trenger noe dokumentarspor.
I tillegg er det med en alternativ slutt. Ryddig og pent å inkludere denne på DVD’en, men jeg foretrakk den de brukte.
Også er det selvfølgelig med trailer til filmen og et utvalg andre aktuelle filmer. Unødvendig og trivielt, men det gjør jo ikke noen skade.
Ikke store greiene altså, men bra det som er. Man kan jo si at presentasjonen er helt i tråd med selve filmen; samvittighetsfullt, profesjonelt og vellaget, men ikke noen store greier.