Utgivelsen: 
8 kvinner (2002)
Den ultimate catfight.
Den fremadstormende franske filmskaperen François Ozon har lenge vært ansett som fransk films fremtid, og han blir dermed automatisk viktig også for den europeiske filmkunsten sett under ett. Frankrike er og har alltid vært en filmstormakt – tross alle fordommene mange tviholder på rundt denne kulturnasjonens filmkunst. Ozons filmer har høstet stor anerkjennelse ved nominasjoner til en rekke større og mindre internasjonale filmfestivalpriser, selv om han enda ikke har forsynt seg særlig ofte fra det gjeveste premiebordet. Enda.
8 kvinner er Ozons feiring av en svunnen filmepoke – femtitallets Hollywood. Ikke bare er handlingen lagt til femtitallet (i Frankrike, riktignok), men filmen er laget i femtitallets ånd, intet mindre. Kvinnene er idealiserte, overmenneskelig vakre skapninger. Og den stiliserte skuespillerstilen vekker minner om guddommelige Katherine Hepburn og Bette Davies. Eller femme fatales som Rita Hayworth og Barbara Stanwyck. Og fra de første innsmigrende symfoniske filmmusikktonene som klinger i perfekt harmoni med de vakre og perfekt kunstige kulissene av et fransk herskapshus, så aner vi hvor dette bærer hen. Dette er ren og skjær filmatisk overskuddslek. Ozon forlyster seg kjærlig med de klassiske sjangrene melodramaet, mysteriet og musikalen. Damene bryter nemlig rett som det er ut i de mest overdådige sang- og dansenummer, som om det var den mest naturlige ting i verden. Og slik er det jo ikke. Det var før, det.
Åtte kvinner og en mann er samlet på et gods i landlige omgivelser. Det vil si, mannen er død. Myrdet. Men hvem har myrdet ham? Det må selvsagt være en av kvinnene. De mistenkte er husets frue, hennes to unge døtre, hennes mor og pripne søster, husfarens søster og to tjenestepiker. Alle har tilsynelatende gode grunner til å ville kvitte seg med patriarken, skal det vise seg. Historiens finurlige oppbygging avdekker Ozons sans for dårlig skjulte misogyne utfall mot det tåpelige, slu, uberegnelige og uutgrunnelige kvinnekjønnet. Kvinnene spiller sine utspekulerte spill mot hverandre, og en uvanlig fin twist mot slutten gjør at man blir sittende med et stort smil om munnen. Kvinnen er i sannhet sin egen verste fiende.
Ozon begynte som kortfilmregissør, og ble lagt merke til fra sin første langfilm Sitcom (1998), som ble valgt ut til kritikerprogrammet ved Cannes-festivalen samme år. Dette var en satire over familielivet, men han liker vanligvis å erklære at filmene hans hører til melodramatradisjonen. Men dette vil være en altfor enkel karakteristikk. Hans filmer har nemlig tendensen til å gi publikum et umiskjennelig preg av ubehag i en eller annen form. En ubestemmelig følelse, hvor man ikke helt vet om man skal le eller gråte. Undertegnede ender som regel opp med latteren, men slett ikke alltid. Ozons 5x2 (2004) var ingen verdens ting å le av, med sin tragiske kjærlighetshistorie fortalt i fem omvente og effektive sekvenser à la Gaspar Noès Irréversible. Også Under sanden (2000) var med sin sørgelige historie om død og manglende forsoning i samme sørgelige toneleie. Hans seneste film Le Temps qui reste (2005) handler om de samme alvorlige temaene, og utgjør sammen med Under sanden det som skal bli til en tematisk trilogi. Men bortsett fra disse filmene så befinner hans filmkatalog seg så langt klart på over på den morsomme siden.
8 kvinner er på mange måter en reise i filmhistorien, tilbake til den tiden da film ble skapt nesten utelukkende i studio. Slik er det også med denne. Denne spesielle estetikken minner oss på det gamle skjellsordet ”filmet teater”, med de kunstferdige men lite realistiske kulissene. Ozon elsker det teatralske og det barokke ved de store femtitallsfilmene fra Hollywood, hvor scenografien er overdådig, perfekt og i gloriøs Technocolor. Allerede fra filmens begynnelse, med introduksjonen av den herskapelige og idylliske settingen, blir vi med vilje gjort oppmerksomme på at dette ikke er en realistisk film med en realistisk ånd. De teatralske omgivelsene og skuespillere som overspiller for bare livet er som en formel hentet fra en hvilken som helst film fra Hollywoods gullalder – femtitallet. Her er falsk snø som er så falsk at den er vakker. Kjoler som er så fargesterke at man nesten må tone ned fargestyrken på fjernsynet sitt. Overdådige rekvisitter og dekorasjoner som er så perfekt tilpasset hverandre at det er som musikk for øyet. Alle elementene i denne burleske mordmysteriefarsen ser ut til å passe inn i en høyere, fullkommen harmoni. Og det er da også skjønnheten i den kunstferdige falskheten som ligger som et viktig visuelt gjennomgangstema i filmen – det plettfrie og hellige ytre i borgerskapets liv og virke.
Men først og fremst så er det disse magnifique kvinnestereotypene 8 kvinner handler om. Åtte av fransk films fremste filmdivaer i samme film, selv om man knapt kan bruke et slikt datert ord som diva om nyere stjerneskudd som Ludivine Sagnier og Virginie Ledoyen. Det er nesten uhørt å bli overøst med så mye fransk talent og ynde på en gang. De er alle moderne fantasifigurer og ikoner som på hver sine sett personifiserer ulike mer eller mindre slemme kvinnelige egenskaper. En kjøligvakker og lett aldrende Catherine Deneuve, en mørk og mystisk Fanny Ardant, en befriende morsom Isabelle Huppert og en hatsk Emmanuelle Beart peker seg spesielt ut i dette ensemblet. Ozon leker med de gamle forestillingene om at kvinner er lunefulle og slu vesener som man må lære å kjenne. Ellers kan det gå deg ille.
Han har flere ganger tidligere vist frem denne nesten misogyne fascinasjonen sin for kvinner i sine filmer. I Vanndråper på brennende sten (1999) leker Ozon med våre forestillinger om homser og sex og makt, og kvinnenes rolle som frivillige offer. Denne filmen var basert på et tidlig manus av Rainer Werner Fassbinder, og har forøvrig en av filmhistoriens mest absurde dansenumre. I Swimming Pool (2003) kommer en krimforfatterinne farlig nærme et av sine egne krimplot, og får testet ut egne moralske rammer i det virkelige liv. 8 kvinner på sin side er mye lettere i tonen og er en åpenbar og kjærlig pastisj over de gode gamle Hollywoodsjangrene – og over det fremherskende dubiøse kvinnesynet som implisitt fulgte med på lasset i denne filmepoken. Her inviteres vi til både å dyrke og å forakte disse kvinnene, som de ikonene de er.
Slik sett er dette en perfekt film for filmkjenneren, med sine mange fiffige referanser til filmhistorien. Og til dere andre som måtte tvile på denne filmens appell har jeg bare en ting å tilføye: Fransk films største nålevende ikoner Catherine Deneuve og Fanny Ardant i forrykende catfight!
Teknisk
Dette er en fin 2-disk utgave fra Sandrew Metronome, hvor den velfylte disk 2 har en timelang bakomdokumentar, med en typisk avslappet europeisk innfallsvinkel til denne obligatoriske sjangeren. Her er ingen overtydelig og entusiastisk fortellerstemme som forklarer og syr sammen presentasjonen til en egen fortelling. Det er et avmålt observerende kamerablikk som tar oss med inn i prosessen i studio, med oss som flue på veggen. Vi får også grundige intervjuer med alle skuespillerne og regissøren selv, hvor svarene ikke lider av å være platte floskler om at alle er så flinke og pene. Særlig Ozon viser frem litt av sitt intellekt på en kledelig beskjeden måte. Mer unyttig er den ene utelatte scenen og ulike tabber som ikke er tekstet.
Teknisk sett er det ingen ting å utsette. Bildekvaliteten er superb, og yter de overvakre kvinnene rettferdighet i sitt originale 1.85:1-format (anamorf). Fargene på kjoler og interiør minner om paletten til Technicolor på femtitallet. Lyden er i DTS 5.1 slik at den romantiske musikken til Krishna Levy kommer til sin rett.