Bonnie og Clyde (1967)
Gangsterromanse med nihilistisk slutt
Manus er bygd på den sanne historien om Bonnie Parker og Clyde Barrow, forbryterparet som reiste rundt i Midtvesten og robbet banker under Depresjonen. Filmen er en slags hyllest til deres anarkistiske og eventyrlystne ånd. Her romantiseres det lovløse livet langt på vei, og filmen er gjennomført slik at den oppleves i tråd med Clydes (Warren Beatty) verdensbilde: En lek med våpen, der han og Bonnie (Faye Dunaway) lever som stjernene i en gangsterfilm(!). Bonnie kjeder seg og søker spenning, mens Clyde verken kjenner til, eller vil ha, noen annen livsstil. Han presenterer sin verden for henne, og hun suges raskt inn i den.
Ved at de raner banker og er på fattigfolks side, framstår de som en slags variant av "Robin Hood", men på den annen side dreper de for fote uten å ta det særlig innover seg. De er selvrettferdige og brutale, arrogante og fryktelig naive. Merkelig nok er man allikevel til dels på deres parti gjennom filmen. Hvorfor? En av grunnene er kanskje at man forstår deres barnslige søken etter spenning, hat til det etablerte og deres ødelagte tillit til samfunnssystemet, forklart av datidens (1931) desillusjon. Politi og øvrighet er dessuten framstilt som bygdetullinger. Selv om filmen forherliger gangstertilværelsen, gjør den ikke det samme med hovedpersonenes personlige utilstrekkelighet. Bonnie begynner etterhvert å gå lei, Clyde er tøffere med pistolen enn han er i senga, og de to andre i Barrow-gjengen går helt i oppløsning. Spiralen er nedadgående og det blir alvor.
Som seer siger vi inn i deres "forskjønnede" virkelighet, men slutten fratar oss enhver behagelig og livsfjern følelse. Den er realistisk og brutal, og forandrer Bonnie and Clyde brått til anti-helter det ikke finnes noe glamorøst ved i det hele tatt.
Filmens tone skifter uventet fra lett henslengthet til brutal vold, noe den også ble berømt for da den kom i 1967. Den har gode bildekomposisjoner og er til tider genialt klipt, særlig sluttscenen. Lyden er gammeldags, med blikkbokslyd i dialogene, tørr lyd i enkelte eksteriørscener, og fri for nåtidens effektforsterkede detaljer, men det fungerer flott allikevel!
Det er et par corny ting ved filmen: Det florerer av kontinuitetsfeil, og bilscenene er en blanding av ekte eksteriørscener og studioscener med back-projection bak bakruta på bilen. Det siste blir spesielt rart når landskapet utenfor ikke stemmer med omgivelsene i klippene før og etter. Vinkelen på bakgrunnsbildene er også helt merkelig.
Bonnie and Clyde er interessant i DVD-format. Filmen oppleves plutselig veldig nær når den framstår høyt kontrastert og krystallklar uten gammelt bildestøy. Dette er gøy! (Et aber er at bildene lider noe under den kunstige skarpheten. Særlig på svarte flater, som for eksempel Bonnies lue, forsvinner nyansene, og forflating av elementene i bildet blir resultatet. Personene får derfor et tegneseriefigur-aktig preg på det verste. Det må også nevnes at overføringen ikke har lykkes i et kort parti av filmen der bildene er grumsete og disige).
Warner har delt inn filmen i 35 kapitler som gjør det lett å finne fram. Den kommer i formatet 1.85:1 widescreen og er optimalisert for 16:9 -skjermer. Dialogen finnes dubbet på tysk og spansk, og den er tekstet på de aller fleste europeiske språk for forskjellige behov. I tillegg finner man den vanlige sceneaksessen og produksjonsinformasjon.
Filmen viser stor fortellerkunst, og den er underholdende. Den inneholder drama, vold, kjærlighet, action og sosiale kommentarer, og er en ekte amerikansk gangster-klassiker. Det er bare å skaffe seg denne filmen omgående, for tross skjønnhetsfeil er dette en klassiker som gir ny opplevelse gjennom DVD-formatet.
blog comments powered by Disqus