Gigi (1958)
It's a bore!
"Gigi" ble lansert i 1958, og var en av de siste krampetrekningen før de storslåtte musikalfilmene fra MGM døde ut. Det kom flere kjente musikaler som "My Fair Lady", "Sound of Music" og "West Side Story" senere, men musikalene hadde sin storhetstid på 50-tallet.
Historien "Gigi" er skrevet av den franske forfatteren Colette, og handlingen foregår i Paris rundt århundreskiftet. Hovedpersonen i filmen er den egenrådige jenta Gigi, som oppdras av sin bestemor og grandtante. De vil at hun skal bli "courtesan", det betyr noe a la kurtisane eller fristerinne, slik familietradisjonen er. Men Gigi er ikke helt enig i dette. Gaston, en nær venn av Gigi og familien hennes, går også i mot tradisjonene da han ikke "benytter" seg av alle de vakre damene som sirkulerer rundt ham. Bestefaren finner det ganske sjokkerende da Gaston utbryter at sositetslivet kjeder ham. Naturligvis oppstår det romantikk mellom Gigi og den mye eldre Gaston.
"Gigi" var blant de ti mest innspillende filmene i USA på 50-tallet, og vant ikke mindre enn ni Oscar-statuetter. Den vant for blant annet beste film, sang, musikk, kostymer og kulisser. Den ville neppe fått alle disse nå, men noen av dem virker fortjent.
Vi tar det positive først. :-) Kulissene i "Gigi" er flotte. Det meste av filmen er spilt inn i Paris, og gjenskapingen av byen slik den var rundt århundreskiftet er detaljrik og svært godt gjennomført. Når det gjelder scener som foregår innendørs så gjelder det samme, veldig detaljert og fint. Fargene i filmen er veldig sterke og skaper store kontraster i bildet, hvorfor dette er gjort vites ikke. En svært sterk rød farge går igjen flere steder. Det brukes mye frontlys og skuespillerne får svært lite skygger i ansiktene, noe som gir et pent, men litt uvirkelig inntrykk. "Gigi" er en vakker film, rent visuelt.
Kvaliteten på sangene er varierende, noen er fine og morsomme, mens andre gjør at en blir fristet til å spole litt. De beste sangene kommer tidlig i filmen. "Thank Heaven, For Little Girls", "Parisians" og "It's A Bore" er de tre beste sangene. "Parisian" synges av hovedrolleinnehaver Leslie Caron, og handler om hvordan overklassen i Paris definerer kjærlighet, teksten er morsom og Caron synger bra. Men de fleste sangene er utrolig kjedelige, den ene sangen avløser den andre i samme monotone, fantasiløse stil.
Skuespillerne gjør fine roller alle sammen, lett overspillende og teatralsk slik det skal være i en slik musikal. De fleste virker manisk lykkelige, men det må vi kunne godta. Leslie Caron gjør en artig rolle som den svært bestemte unge damen, Gigi. Hun er en av grunnene til at filmen ikke blir en total katastrofe. Louis Jourdan, som mange sikkert husker som skurken Kamal Khan i "Octopussy", spiller godt som Gaston.
Men det store problemet med "Gigi" er at den er så gudsjammerlig kjedelig. Handlingen snirkler seg fremover og man føler til tider at filmen har negativ fremdrift. Scene etter scene virker meningsløse og er der kun for å skvise inn enda en sang. Filmen er på under to timer, men den virker fire timer lang. Dette ødelegger mye, for resultatet kunne blitt mye bedre.
Bildekvaliteten er bra til en så gammel film å være, ikke mange feilene å se. Egentlig imponerende kvalitet når man tenker på at filmen er fra 1958. Som nevnt tidligere er det brukt veldig mye sterke farger i filmen, og det er lett å tro at det er for mye farge på bildet. Men hvis fargene skrus ned ser man at bildet blir feil, så fargene skal være veldig sterke. Filmen vises i 2.35:1 widescreen og er 16:9 optimalisert (16:9 letterbox).
Lyden er brukbar, men den er ikke i surround. Filmen presenteres i stereo, og man får ikke lyd i bakhøytalerne. Men når resten av filmen minner så mye om å være på teater er det kanskje greit at all lyden kommer forfra. :-) Det eneste av ekstrastoff er traileren.
"Gigi" anbefales kun for musikaltilhengere, for dette er kjedelige saker.
blog comments powered by Disqus