Utgivelsen: 
DeUsynlige (2008)
Vakkert og intenst
Erik Poppes prisbelønte film er flott å se på, sjeldent velspilt og med en original historie som fortelles på en original måte. Men den klarer ikke å innfri helt.
Se filmklipp
Fotogalleri
Jan (Pål Sverre Valheim Hagen) utførte en gang noe som var ment som en guttestrek; han bortførte en liten gutt i en barnevogn mens moren et øyeblikk tok øynene fra sønnen sin. Det får et tragisk utfall, og Jan må sone i fengsel for drap. Når han kommer ut, har han øvet seg til perfeksjon på det kompliserte kirkeorgelet og får jobb som organist i en kirke. Den vakre kvinnelige presten Anna (Ellen Dorrit Pedersen) får til og med et godt øye til ham, og hennes sønn Jens (Fredrik Grøndahl) forguder mammas nye kjæreste. Jan aner en ny start, men plages av det som skjedde, samtidig som han nekter å ta ansvar og hevder at det hele var et uhell.
Parallelt med dette forsøker Agnes (danske Trine Dyrholm), hun som en gang begikk den fatale feilen å slippe gutten sin ut av syne, å holde i gang noe som likner et normalt liv. Men det er bare et skjørt skall over et vrak av et menneske, knuget av egen, irrasjonelle skyld. Når hun får vite at Jan er ute av fengsel igjen, begynner hun å rakne i stadig høyere tempo, og det er lite hennes mann Jon (Trond Espen Seim) kan gjøre. Han bærer selv på sorg, og selv om han dekker det godt med påtatt fornuft og arbeidsnarkomani sprekker også hans skall med jevne mellomrom.
Poppes film, etter et originalmanus av Harald Rosenløw-Eeg, handler mye om det å føle skyld, enda mer om å ta ansvar, men dypest sett om forsoning og avslutning, om å komme videre i livet. Det er en svært vakker film, med bilder jeg knapt kan huske å ha sett maken til i en norsk produksjon, og det er en ladet intensitet i fortellingen som aldri slipper taket, ikke engang når filmen er ferdig. Dette skyldes både konsekvent og målrettet instruksjon, og solid innsats fra de fire sentrale skuespillerne.
Når lista legges så høyt, er det lett å rive, og om det ikke ble mislykket, ble resultatet iallfall urent. DeUsynlige tipper ofte over i det overtydelige og pretensiøse, og intensiteten blir slitsom i flere sekvenser, fordi scenene fortsetter og fortsetter lenge etter at poenget er drevet hjem. Den overtydelige symbolikken veksler også irriterende med antydninger som er så skisseaktige og løse at man sitter og grubler over hva som egentlig er skjedd. Selv slutten er så forsiktig antydende og mystisk at jeg fikk ikke noen egentlig tilfredsstillelse av den, og heller ikke noen tanker å ta med videre. Jeg velger å tro Jan og Agnes fikk sin "closure", men jeg fikk ikke min.
DeUsynlige er i høyeste grad severdig, men noen perfekt film er det ikke.
Bildet
Her kan man derimot snakke om perfeksjon, og de mange strålende bildene fra Oslo på dagtid gjør filmen perfekt for HD-formatet. Kort og godt feilfritt.
Lyden
Ørene blir like glade som øynene, DTS HD i en fin miks der alle kanalene får jobbe og de mektige innslagene med det digre kirkeorgelet er en nytelse.
Bonus
Pen pakke som inkluderer en bakomfilm der Erik Poppe fremstår som irriterende selvgod og ikke minst selvhøytidelig, noen deleted scenes som er helt greie å ha med seg, featurette fra VG Nett-billedspesial, også med Poppes (stadig mer irriterende) kommentarer og kortfilmen Aftenlandet i sin helhet. En pen sak som setter Poppes filmkunst på spissen; i løpet av fem minutter rekker han å gå fra det sublimt skjønne til det regelrett stupide. Flere ganger.