Young Frankenstein (1974)
Overfladisk 1970-talls komedie
Young Frankenstein er en film med overfladisk og lite konstruktiv humor. Filmen er milevis fra å klare det den legger opp til; å være en gal hyllest til Mary Shelleys berømte klassiker.
Man kunne forventet mer av en sånn samling kjente navn – Gene Wilder, Marty Feldman, Gene Hackman og Mel Brooks. Sistnevnte er kun regissør i denne filmen.
Handlingen i den berømte romanen kjenner alle. Denne filmen er bygd over Mary Shellys verk, men med en liten vri. Barnebarnet (Gene Wilder) til den beryktede Frankenstein i Transylvania underviser legestudenter. Han tar avstand fra det hans bestefar gjorde, men plutselig blir han konfrontert med et testemente som gjør at han velger å dra til slottet i Transylvania. Her møter han pykkelryggen Igor (Marty Feldman) som assisterer ham i å begå det samme som sin bestefar; å vekke døde mennesker til live. Det er ingen overraskelse at han klarer det. Det nye monsteret (Peter Boyle) er imidlertid noe forskjellig fra det originale uhyret, denne gangen er det kun snakk om å bli elsket for den oppvekkede...
Når handlingen ligger så tett opp til den originale romanen, stiller det enda strengere krav til skuespillerprestasjonene og filmatiseringen. Skuespillernes prestasjoner er forbausende dårlige. Det er regelrett syltynt. Man får nesten en bismak av Benny Hill når det gjøres forsøk på å kreere morsomheter. Det blir både tynt, forutsigbart og altfor overfladisk. Assosiasjonene til Benny Hill blir enda mer fremtredende når "barmfagre Inga" (Teri Garr) tilsynelatende er tatt med på rollelista av ingen annen grunn enn å "glede herrene i kinosalen". Altfor enkelt. Og altfor 1970-tall. Marty Feldman er heller ikke noe unntak hva dette angår.
Filmatiseringen er som man kunne forvente, historien fortelles sånn sett godt, men hva er poenget med å lage filmen i sort-hvitt? Er det for å gi inntrykk av at handlingen utspillet for lang tid siden? Ikke helt vellykket i så fall. Steven Spielberg klarte å gjøre samme stuntet troverdig med Schindlers liste, men i Young Frankenstein er det ingen parametre som tidsmessig faller sammen.
DVD-filmen har imidlertid et rikholdig bonusmateriale – kuttede scener, brølere av skuespillerne, løpende kommentar fra regissør Mel Brooks, dokumentar, trailere og meksikanske intervjuer.
Lyden er kun i stereo, uten utnyttelse av bakhøytalerne. Surround-følelsen er følgelig fraværende, men lyden synes noe "spiss", nesten som i enda eldre filmer da mikrofonene hadde en enda mer innsnevret båndbredde enn hva man skulle tro var tilfellet i 1974. Bildeformatet er 16:9 Letterbox. Filmen er i sort-hvitt, men bildet er skarpt og klart.
Er det egentlig noen grunn til å se denne filmen? Nei, ikke av andre grunner enn å studere hvordan en berømt roman regelrett kan bli maltraktertved å lage en billig-poeng-komedie av den.
blog comments powered by Disqus