Pale Rider (1985)

Sacramento ain’t worth moose piss

Clint Eastwood vendte i 1985 tilbake med en western som i hvert fall ligner hans glansperiode, men den når allikevel ikke helt opp.

Av Torstein PettersenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook02.10.08

Etter at en liten landsby med gullgravere nok en gang opplever å bli utsatt for fysisk press fra en pengemogul, ved navn Coy LaHood (Richard Dysart), dukker det plutselig opp en mystisk skikkelse (Clint Eastwood) som ikke lar seg skubbe bort. Selv om den mystiske skikkelsen viser seg å være en pastor setter han seg – som en ensom rytter – opp mot de med makten. Gullgraverne trykker pastoren til sitt bryst, og den beryktede pengemogulen skjønner raskt at han må hente inn krefter fra en annen kant for å hamle opp med pastoren.

Etter å ha sett en rekke prakteksemplarer på spaghetti-western – hvor Clint Eastwood satt som en konge på sine gjeve trone – var det artig å se ”Pale Rider”, som ble laget en stund etter glansperioden. Den fungerer ganske så godt den også, men den når aldri opp til de fabelaktig gode ”Per un pugno di dollari”, ”Per qualche dollaro in più” og ”Buono, il brutto, il cattivo., II”, men selvfølgelig er dette som å hoppe etter Wirkola.

Clint Eastwood har tatt hånd om regien i denne filmen og det er som alltid ganske tydelig. Bare se hvordan han behandler lyset i filmen. Befinner vi oss innendørs, kan halve ansiktet fort havne i mørket og dermed pirrer han nysgjerrigheten hos meg som seer slik som Eastwood er en mester på. Men denne gang er han briljant når det gjelder scenene utendørs. Det er ikke ofte at en regissør legger så mye ansvar på sollyset som Eastwood gjør her, men til gjengjeld så fungerer det like utmerket som en god vin til et godt måltid.

I rollen som den ensomme og mystiske rytteren fungerer en kar som Eastwood godt. Det er ikke vanskelig å se mystikken i hans vesen og han takler sin karakter slik at ingen andre når opp til hans nivå. Det er et par biroller som ikke helt fungerer og andre små detaljer er også litt forstyrrende. Det at en død hund ikke bare ligner på, men ER en pappfigur, er jo en nedtur som gjør at filmen faller litt i troverdighet.

Filmen har et tydelig tregt midtparti hvor vi er ment å bli sympatisk bergtatt av en rekke mennesker som sliter med livet som gullgravere. Når sympatien ikke er til stede, mister filmen mye av sitt poeng, noe som gjør at både starten og slutten trenger å vise muskler. Og det er der filmen virkelig slår oss midt i trynet og leverer. Starten (om du ser bort fra de to aller første minuttene) er virkelig med på å bygge opp forventningene til en mystisk karakter, og slutten etterlater oss i støvet til en fortsatt mystisk karakter. Slikt elsker jeg å se!

Bildet
Etter å ha sett en rekke filmer på Blu-ray, så er ikke dette noen uforglemmelig opplevelse. Jeg liker hvordan Clinter’n har brukt lyset i denne filmen, og det er for så vidt en god utfordring for bildet. Støy uteblir og det er meget behagelig med tanke på at det er en film som nærmer seg å bli 25 år. 2.40:1 widescreen med 1080p oppløsning er hva vi ser denne filmen i, og i noen scener viser de oss noen storslåtte åpne landskap, og disse glitrer virkelig i det brede formatet.

Lyden
Mine forventninger til lydsporet i denne filmen var ikke skyhøye. Jeg hadde regnet med et moderat lydspor og fikk faktisk det jeg forventet. Jeg vet nesten ikke om jeg kan skylde på selve filmen, for det skjer faktisk ikke så veldig mye i noen av høyttalerne. Heller ikke sub’en drar med seg spesielt av action og det gjør at et lydspor som Dolby TrueHD 5.1 aldri får vist hva det duger til. Dialog er det som styrer showet denne gang, og selv om det ikke er gnistrende god kvalitet over dette, fungerer det til denne filmen allikevel.

Bonus
Her er det bare en trailer til ”Unforgiven” og en trailer til ”Pale Rider”. Med tanke på all erfaringen som Clint Eastwood sitter inne med, ville jeg betalt godt for et herlig godt kommentarspor og kanskje et saftig intervju, men det ser det ut til at vi må vente på.

Filmen er for så vidt en god westernfilm, med en herlig og tøff Clinter’n i god gammel cowboy-form. Mystikken rundt Clinterns karakter er det som driver og løfter hele filmen, men det mindre saftige midtpartiet gjør at jeg ikke kommer nærmere enn en firer for filmens del. De tekniske bitene er dessverre veldig gjennomsnittlig, og med tanke på at ekstramaterialet befinner seg i bedrøvelighetens dal, får vi en lunken treer for utgivelsen.