Utgivelsen: 
Hemingway & Gellhorn (2012)
Pompøst mageplask
Historisk drama har sjelden fremstått som mindre historisk og dramatisk som i denne kalkunen.
Fotogalleri
Ernest Hemingway er en av tidenes mest kjente og beundrede forfattere og dette er fortellingen om hans forhold til krigsreporteren Martha Gellhorn. De to møttes under merkelige omstendigheter og forholdet kan heller ikke beskrives som noe annet enn merkelig, i hvert fall om man tar historien i filmen som god fisk.
Den historiske rammen er viktig for Hemingway & Gellhorn, og borgerkrigen i Spania er bakgrunnen for at de to hovedpersonene først innleder et intimt forhold. Hadde man hatt hovedfokuset på historien om de to kunne det kanskje blitt interessant, men fokuset ligger ofte i å gjenskape en troverdig fremstilling av historiske hendelser og blir en hybrid mellom dokumentar, drama, krigsfilm og historietime. Dette tjener ikke noe man ønsker å formidle for det hele fremstår som kaotisk og sprikende, hva som ønskes å formidle er egentlig noe uvisst. Når man implementerer så mange forskjellige elementer av ulike genre skal det noe til for å lage noe helhetlig som man får et utbytte fra. Hemingway & Gellhorn makter aldri å bli interessant, mye på grunn av ovennevnte grunner, men også skuespill, manus og effekter er langt under pari. Det som irriterte meg mest var nok den håpløse, kunstige eldingseffekten man har lagt på mange klipp. Plutselig dukker det opp klipp i svart/hvitt og sepia, arkivklipp og «arkivklipp» med skuespillerne manipulert inn i bildet. Og slik er det gjennom hele filmen, dessverre. Man har nok heller ikke hatt all verden til penger å rutte med, for effektene er ikke bare upassende og malplasserte, de er også utrolig dårlig gjennomført. I en film av dette formatet bør man kunne holde på publikums interesse, men jeg ble i hvert fall med ujevne mellomrom dratt kraftig ut av filmen som er så altfor ufrivillig refleksiv.
Gjennomgående for hele filmen er at den ofte blir ufrivillig komisk, noe jeg antar ikke er meningen. Det er så mye som er dårlig gjennomført, så jeg får begrense eksemplene. Men skuespillet er kunstig og lite troverdig, noe som i stor grad skyldes et dårlig manus som gjør at skuespillerne må lire av seg fraser som virkelige mennesker aldri kunne ha funnet på å si. Det er også noe statisk over skuespillerne og kulissene, man har nærmest plassert dem på et gitt punkt og der skal de stå som følelsesløse saltstøtter. Som sagt er også effektene i filmen helt forferdelige, av så mange grunner. Når man har laget nye «arkivklipp» med skuespillerne i filmen og økt hastigheten slik at de skal minne om klipp fra den aktuelle tidsperioden blir det kleint og totalt mislykket.
Filmens hovedpunkt skal være Hemingway og Gellhorn, men veldig ofte føles det ikke slik. Når det handler om dem er det alt for ofte sexlivet som skal skildres, hvorfor de to var så tiltrukket av hverandre virker det ikke som om er så viktig. En av de mest ufrivillig komiske sexscenene jeg noen gang har sett er også med, uvisst av hvilken grunn. Owen og Kidman som spiller de to makter ikke å tilføre dem mye personlighet og de fremstår som enormt endimensjonale, noe jeg tviler på at de var i det virkelige liv. Som film og historie er det lite som trekker opp helhetsinntrykket og er et godt eksempel på at store navn ikke er synonymt med et godt sluttresultat.
Teknisk
Hemingway & Gellhorn blir kun utgitt på DVD, som er ganske uforståelig. Bildekvaliteten er gjennomgående ganske dårlig og effektene lider spesielt av den begredelige kvaliteten. Lyden er helt grei, selv om lydsporet er enerverende og slitsomt. Slike utgivelser burde ikke vært en realitet i 2013. Det er heller ikke mye bonus, et kommentarspor av regissøren er alt. Jeg maktet ikke å se filmen en gang til, så hvor interessant det er vites ikke.