Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
What's New, Pussycat? (1965)
Latterlige menn og vakre kvinner
Woody Allen gir med denne filmen sitt første bidrag til filmhistorien, nemlig som manusforfatter til ”What’s New Pussycat?”. En ære han knapt ville stå for da regissør og skuespillere endret hans manus mer enn hva han satte pris på. Men det ble en herlig røre med en rekke komiske ingredienser som jeg synes alle kokker bør kunne stå for enten det var Peter Sellers, Woody Allen eller Clive Donner som var Chéf. Filmen fikk dårlige kritikker da den kom på kino i 1965, men publikum likte den. Jeg har heller ingen problemer med å anbefale den for dagens publikum.
”What’s New Pussycat?” gir komikk til alle, nesten, uansett hvilken komiske sjanger man måtte sette mest pris på. Her er farse, slapstick, komiske karakterer, verbal komikk og galskap så det holder. Det er nesten påtatt hvordan enkelte scener tydelig plasserer seg innenfor kjente komiske mønstre. Vi får den klassiske ut-og-inn-av-dører-farsen hvor folk møter hverandre og unngår hverandre, og en forfølgelsescene i gokart mot slutten av filmen varer lenger og inneholder mer krasj og snubling og epler i hodet enn man trodde var mulig. Det hele er så overdrevet og dratt ut i så store proporsjoner at det nok kan bikke over for noen, mens andre ler seg skakke.
Selve historien i filmen er sentrert rundt rollen til Peter O’Tool som sjarmøren Michael James. Michael er redaktør for et motemagasin i Paris og omgis av vakre kvinner til en hver tid. Han oppsøker psykolog Fritz Fassbender, spilt av Peter Sellers, med sitt ”problem” med at de vakre kvinnene stadig vekk forelsker seg i ham. Han ønsker å få hjelp til å bli tro mot sin forlovede og unngå alle fristerinnene. Fassbender selv er kanskje den galeste av dem alle, spesielt når det gjelder det annet kjønn. Har lar seg rive med i Michaels betroelser og vikler seg, sine pasienter og andre inn i all den galskapen man kan tenke seg tilknyttet søken etter det annet kjønn. Alle de klisjeer man kan tenke seg om mannen som til en hver tid tenker på kvinner og sex blir tatt helt ut i denne filmen, og Peter Sellers har den største potensen av dem alle.
Selv om Peter O’Tool, kjekk som han var, har hovedrollen i denne filmen, så er det Peter Sellers som er stjernen. Kanskje naturlig nok, ett år etter suksessen med The Pink Panter. Det er mye i denne filmen som forsøker å spinne på nettopp det. Selvfølgelig Peter Sellers selv som en gebrokent tysk-engelsk snakkende kløne, til forveksling lik frank-engelsken fra Pink Panter. I tillegg bærer filmens design preg av koblingen til Pink Panter, selv om panteren er byttet ut med en katt. Man kan påstå at Sellers til en viss grad gjentar seg selv i en rekke av sine filmer, men han gjør det godt. Sellers er og blir en av de store komikere jeg aldri går lei. Den helt store scenen i denne filmen er når Sellers som Fassbender har bestemt seg for å ta sitt eget liv, mens Woody Allen spiser sin kylling og ser på. En hysterisk morsom scene som må ha inspirert Monthy Python noen år senere.
Peter O’Tool er god og særdeles passende i rollen som kvinnebedåreren, det kan jeg nok bare spørre min mor om. Høflig, elegant og sjarmerende så det holder. Den unge Woody Allen spiller også en rolle i denne filmen som jeg synes han gjør bra. Hvem ellers ville kunne portrettere en famlende romantiker som arbeider som påkleder for kvinnelig strippere? Det har også vært nevnt at man skulle ønske seg Woody Allen i rollen som den sex-fikserte psykologen Fassbender i en remake hvor Allen også har regi. Det får vi vel aldri se, men man kan jo kose seg med tanken.
Da har jeg jo nevnt alle de mannlige hovedrollene i denne filmen. Hva så med de kvinnelige? Vel, dette er jo en film om den overfladiske tiltrekningen mot vakre kvinner, fortalt fra en manns perspektiv, og da blir jo de kvinnelige rollene deretter. Derfor ble vel også en av de kvinnelige rollene gitt en Bond-babe, Ursula Andress. Et stykke ut i filmen forsøker fortelleren å si oss at de dype relasjoner ikke er noe man finner gjennom mange fysiske tilfeldige forhold, men det er fort glemt så raskt en ny uimotståelig vakker kvinner kommer dumpende ned fra himmelen. Og denne filmen hadde jo ikke vært særlig morsom hvis det ikke var for at kvinnen kan være en fryd for mannens øyne.
Teknisk
Filmen er opprinnelig fra 1965 og presenteres i 16:9 widescreen og mono lyd. Denne DVD'en inneholder dessverre ingenting ekstra, så da får vel filmen stå for seg selv - og det gjør den jo. Så er vi jo også etter hvert blitt ganske godt vant til at Woody Allen-filmer blir sluppet på DVD uten noe som helst supplement ettersom Allen er ihuga motstander av den slags utenomsnakk til filmene sine.
blog comments powered by Disqus