Pink Floyd - The Wall (1999)
'I never had this trouble with Cliff.'
Pink Floyd holdt i 1977 en konsert på den olympiske arena i Montreal i forbindelse med avslutningen av The Animal Tour de gjennomførte på den tiden. Under konserten tok en av bandets store frontfigurer, Roger Waters, seg selv i å spytte på den etter hvert så nærgående fansen ved scenekanten. Denne episoden fikk ham til å tenke på seg selv, sin rolle og hvem han var, og han ble med ett noe forskrekket ved å innse hvilket monster han var i ferd med å bli. Dette var igjen opptakten til albumet The Wall og senere også filmen Pink Floyd - The Wall som han skapte sammen med animasjonskunstneren Gerald Scarfe og regissøren Alan Parker i 1982.
Filmen forteller historien om Pink, en rockestjerne på høyden av sin karriere, og om hvordan han gradvis glir inn i en psykotisk tilbaketrukket tilstand ved å skjerme seg selv mot resten av verden ved hjelp av en psykologisk mur - The Wall. Denne muren beskrives ved at man blir servert små biter av Pinks historie i mer eller mindre sammenheng og i tilsynelatende vilkårlig rekkefølge. Helt fra Pinks unge barndom der han mister sin far i den andre verdenskrig og moren gjør sitt beste for å oppdra ham alene, via en skole der lærerne tok ut sin egen frustrasjon ved å latterliggjøre og ydmyke elevene foran alle andre, til det voksne livet der kona forlater ham til fordel for en annen. Pink forsterker videre sitt eget forsvar ved å innta en slags latterlig diktatorrolle der han lar egen frykt fokusere på mer eller mindre tilfeldige mennesker.
I store trekk er filmen basert på en selvbiografi av Roger Waters, men det er også elementer hentet fra industrien, Syd Barret og andre som sto ham nær. Man kan fort bruke uker og år på å analysere denne filmen; den er på mange måter mystisk og jo mer man tenker på effektene som er benyttet og på hvordan budskapet er presentert, desto bedre forståelse kan man få av dette mesterverket. For et mesterverk er det virkelig! Undertegnede har så langt sett filmen "bare" fire ganger, og hver gang kan man oppleve et nytt aspekt ved fortellingen som gir en litt bedre forståelse for hvilken galskap som rører seg i hodet på Pink.
Alan Parker som regissør har en relativt anstendig liste av store filmer på samvittigheten; Fame (1980), Midnight Express (1978), Angel Heart (1987) og The Commitments (1991) blant andre, og Pink Floyd - The Wall føyer seg pent inn blant disse. Pink spilles av Bob Geldof, best kjent som vokalisten i Boomtown Rats, og han gjør en utmerket jobb. Alle låtene på plata der Pink selv synger er tatt opp på nytt med Bob Geldof som vokalist. Pinks manager spilles av Bob Hoskins, og var vel en av de rollene som bidro til hans navn som skuespiller også. Bob Hoskins er blant kolleger kjent for å være relativt spontan og sitatet i innledningen er hentet fra et opptak som ikke ble benyttet, av scenen der Pink er sunket inn i psykosen, godt hjulpet av dop og alkohol. Hoskins, med den oppgitte kommentaren: "I never had this trouble with Cliff" (= Cliff Richard), lener seg over Geldof i et tappert forsøk på å bringe ham tilbake til denne siden av verden igjen. Kommentaren er humoristisk, men gjenspeiler likevel den frustrasjonen Pinks manager føler når han finner sitt store forretningshåp i en slik tilstand, og er ikke annet enn nok et eksempel på hvilken praktfull skuespiller Bob Hoskins er. De aller fleste av de andre skuespillerne er relativt ukjente, og med unntak av de nevnt over er det kun Jenny Wright (i rollen som amerikansk groupie) som kan skilte med en noenlunde kjent filmdeltagelse, som Felicia i St. Elmos Fire fra 1985, og som Jane Greathouse i Young Guns II fra 1990.
The Wall er i sin helhet laget på albumets premisser og med lydopplevelsen i sentrum, noe alle som hang med da filmen kom ut begynnelsen på 80-tallet, vet. På platen finnes 3 lydspor. Det første er et fantastisk godt remikset fullt Dolby Digital 5.1 spor der produsenten åpenbart har lagt betydelig vekt på å mikse filmeffektene med musikken. En sann fryd for øret. Dernest finnes det originale lydsporet fra filmen i Dolby Surround og til sist et kommentarspor med Roger Waters og Gerald Scarfe. Kommentarsporet er forøvrig langt fra det eneste ekstramaterialet som er å finne på denne platen. DVD'en er så til de grader spekket med 'goodies' at undertegnede kun har sett en film som overgår denne. Hør bare her: tekstspor på engelsk; ett med kun dialog og ett med lyrikk, ett på fransk samt ett på spansk, Behind The Wall (ikke tidligere utgitt dokumentarfilm; The Making of The Wall, 25 minutter), Retrospective 1 (intervjuer med Roger Waters. Alan Parker, Gerald Scarfe og en rekke andre sentrale nøkkelpersoner bak filmen, 18 minutter), Retrospective 2 (fortsettelse av retro 1, 24 minutter), video av låta: Hey You i full Dolby Digital 5.1 (som i sin tid ble kuttet ut fra det opprinnelige materialet, og er den eneste sangen fra albumet som ikke er å finne i filmen), stort bildegalleri av illustrasjoner hentet fra Gerald Scarfes animasjoner, stills fra produksjonen, opprinnelig filmtrailer, musikkvideo av Another Brick in the Wall, scenevalg og sist men ikke minst, et eget testprogram med veiledning for hvordan man kan kalibrere sitt surround-anlegg for best mulig lydopplevelse av filmen. Alt dette lagt inn i en ramme av forseggjorte, animerte menyer.
Bildet er det heller absolutt ingenting å utsette på. Ingen tegn til komprimeringsmerkeligheter eller annet tøys man kan beskylde kodifiseringen for, så vidt undertegnede kunne oppfatte. Bildeformatet er selvsagt widescreen optimalisert 16:9 letterbox (originalt format er 2.35:1).
Platen omtalt her er en utgivelse i sone 2 (England), men det er ingenting som antyder at det er forskjell i innholdet mellom sone 1-utgaven og denne - med unntak av at sone 1 kommer med en liten poster i coveret, og at filmen selvsagt er overført i NTSC.
Selve filmen er etter min mening genial, og bør sees av alle med et mer enn gjennomsnittlig forhold til Pink Floyd og/eller Roger Waters. Platen greier å gjengi filmen med en i høyeste grad akseptabel kvalitet på bildet, og heldigvis har DVD-formatet her gitt produsenten et fantastisk verktøy på lydsiden, og det merkes godt. I tillegg til dette har de altså lagt til en samling ekstramateriale som er over forventning. Her er det kun en riktig karakter: Toppscore!