Reservoir Dogs (1991)

Vaskeekte klassiker

Reservoir Dogs har tålt alderen og kan offisielt regnes som en klassiker. Filmen er både hard og innfallsrik, men på en ekte måte, helt renset for gimmicker.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook12.09.09

Fotogalleri

Reservoir Dogs forteller den dystre og hardkokte historien om en bande gangstere og det som viser seg å bli deres siste jobb. De raner en diamantforhandler, men går rett i en felle og befinner seg foran politiets pistolmunninger. Ranet blir til et blodbad, og de ampre og voldelige mennene må finne ut hvem som er tysteren blant dem.

Plottet i Tarantinos debutfilm er like enkelt som fortellerteknikken er avansert; gjennom et sinnrikt system av flashbacks får vi ikke bare detaljene i selve ranet, men også planleggingen og ekstremt effektive og underholdende karakterportretter. Tarantino har lett for å skrive dialog, og siden dette var debuten har han strammet seg selv inn på en forbilledlig måte. Hvert ord i filmen tjener en hensikt, også det tilsynelatende tompratet skisserer hvordan karakterene enten skaper bånd mellom hverandre, eller hvordan de setter opp sperrer og stiller seg utenfor. Mr. Pinks (Steve Buscemi) motvillighet til å legge igjen tips er blitt en klassiker, og det gryende vennskapet mellom det umake paret Mr. White (Harvey Keitel) og Mr. Orange (Tim Roth) virker fullstendig ekte og forståelig. Tonefall og ordvalg røper elegant om karakteren har en sympatisk personlighet bak sitt selsomme yrkesvalg, eller om han besitter psykopatiske tendenser, lenge før nimillimetrene og barberknivene kommer frem. Tarantino som manusforfatter skaper her dimensjonsrike mennesker av de tøffe karakterene, godt hjulpet av et drømmeteam av skuespillere som aldri, aldri har vært så gode som i denne filmen.

I ettertid står denne filmen seg betydelig bedre enn Pulp Fiction, Tarantinos sensasjonelle film nummer to. Historiens rene, klare og temmelig brutale linjer tåler mye mer slitasje enn selv den mest fremragende svarte gangsterkomedie. Skjønt vi er på så høyt filmatisk nivå her at det nesten virker meningsløst å snakke om forskjeller.

Bildet
Det er ikke perfekt, med tendenser til overdrevne og flytende ansiktsfarger og andre småfeil. På den annen side har bildet aldri sett bra ut på DVD, og forbedringene er betydelige her. De sorte dressene er endelig blitt sorte, farger og kontraster er for det meste helt greie. Vel verdt å oppdatere til BD, selv om det mer skyldes mislykkede DVD-overføringer enn en særskilt vellykket BD.

Lyden
Det er ikke et avansert lydbilde, men råmaterialet har fått en fin miks og lyden er gjennomgående ren og klar. Takket være subtil, men vellykket bruk av bakhøyttalerne hørte jeg endog et par detaljer jeg aldri har lagt ordentlig merke til før.

Bonus
Absolutt ingenting, og det er for galt, for det finnes masse tilgjengelig stoff. Bare sjekk ut jubileums-DVDen som kom på sone 1 for noen år siden. I tillegg finnes det bare teksting på norsk, dansk, svensk og finsk. Jeg liker å kunne velge engelsk tekst, da blir det lettere å følge med i originaldialogen. Jeg går nølende så høyt som terningkast fire på grunn av forbedringene på billedsiden, siden jeg lar bildet og lyden veie mer enn bonus. Det forandrer ikke det faktum at dette er en trasig og halvhjertet utgivelse.