Utgivelsen: 
Little Fish (2005)
Flau filmatisk opplevelse
En liten fisk kan smake like godt som den store, men man skryter helst av den man brukte en time på å hale i land. Little Fish tilhører ikke sistnevnte kategori, ei heller den første.
I dette australske dramaet følger vi Tracy (Cate Blanchett) som har holdt seg rusfri i fire år. Hun jobber i en videosjappe med ambisjoner om å utvide til internettkafé, men i banken nektes hun lån på grunn av sin turbulente fortid som blant annet inkluderer en kortsvindel.
Hverdagen er med andre ord vanskelig, og det blir aldri bedre når gamle venner og kjærester fortsatt har et nært forhold til narkotika. Kampen for å gjenoppbygge seg selv balanserer på en hårfin knivsegg for vår stakkars heltinne.
Det er ingen vits i å gå rundt grøten. Little Fish er utvilsomt noe av det kjedeligste undertegnede har matet DVD-spilleren sin med. Faktisk er det slik at den nesten to timer lange filmen aldri byr på noen kulinarisk opplevelse. Til det er fortellerevnen altfor svak. Det hederlige unntaket må være Tracys møter med banken, men en liten storm er ikke nok til å skape bevegelse i denne filmen.
I likhet med den sjokkerende svake evnen til å formidle en historie blir vi også kjent med noen fabelaktig uinspirerende karakterer, godt hjulpet av tidvis svake skuespillere. En gammel ringrev som Sam Neill fungerer for eksempel aldri i sin rolle som narkotikabaron, kanskje aller mest fordi rollen er så usedvanlig dårlig. Kompanjongen hans er om enn enda verre. Kanskje sågar noe av det platteste som har blitt filmet.
Ikke alle rollene er like begredelige. Cate Blanchett lever opp til forventningene, særlig i samspillet med Hugo Weaving som spiller en avdanket fotballstjerne ved navn Lionel. Disse karakterene innehar tilstrekkelig dybde til at man skaper et forhold til dem, men det hjelper svært lite når de narrative rammene ikke strekker til.
På det musikalske planet opplever vi en solid skivebom. Kan ikke australierne lage musikk? De kan i hvert fall kreere noe av det kjipeste som har blitt presentert via det audiovisuelle mediet. Det minner om en fordreid variant av den vi kjenner fra American Beauy. Musikken får heldigvis ikke stort spillerom, men når den er der får man en fornemmelse av kvalme og hodepine, rett og slett fordi den ikke fungerer sammen med bildene.
Denne såpeserien av en film gir rett og slett ingenting annet enn nedturer. Selve slutten må vel defineres som tidenes svakeste. Uten å gå i dybden på den kan man nevne at ingenting fungerer her. Når man blander sammen et flaut manus og uinspirerte skuespillere blir det sjelden et godt håndverk, noe slutten i høyeste grad bekrefter. Se for all del ikke denne filmen, det unner jeg ingen.
Teknisk
De tekniske aspektene ved filmen holder helt klart mål. Bildet får du i 16:9 fullskjerm. Håndholdt kamera anvendes for å skape en realistisk tilnærming til fortellingen, noe som for all del ikke feiler. Klippingen kunne derimot vært bedre.
På lydsiden kan man velge mellom Dolby Digital 5.1 og DTS. Slikt liker vi. Dette er ingen egenartet lydfilm, men det er likevel ingenting å klage på ved lyden.
Ekstramaterialet er snevert, nærmest fraværende. Man har tilgang til en trailer, men intet mer. Jeg hadde nok ikke vært interessert i noe ekstra uansett, men det er jo en annen sak.