Utgivelsen: 
Brev til kongen (2014)
Skjebnedrama
En god film, men først og fremst et viktig og godt argumentert innlegg i samfunnsdebatten.
Hisham Zaman er en av de mest spennende, nye regissørene i Norge, og har etablert seg som en solid leverandør av et nytt og viktig tilskudd i den norske filmverdenen. Med sin innvandrerbakgrunn har han en innsikt i samfunnsperspektiver mange ikke har. Hans stemme har derfor blitt spennende og viktig, da han belyser problematikk innvandrere står overfor i møtet med det norske samfunnet. Brev til kongen er en interessant reise inn i nettopp spørsmål som er viktige, men litt bortgjemt i samfunnsdebatten. Selv om dette ikke er Zamans sterkeste film, er den et godt og troverdig bilde av mange nye nordmenns vanskelige og utfordrende hverdag.
Brev til kongen tar utgangspunkt i fem hovedkarakterer, som alle bor på asylmottak utenfor Oslo. De skal på utflukt til hovedstaden, og der står de overfor fem ulike utfordringer. På denne måten har filmen et felles utgangspunkt, men kan bruke de ulike karakterene på en effektiv måte, og belyse flere hjerteskjærende tema. Sympatien og forståelsen for medmenneskers triste hverdag skapes raskt, da vi i anslaget får se en hverdag på mottak som ikke fremstår som særlig givende – men snarere tvert imot.
Det er to hovedelementer i filmen som er særlig interessant og vellykket, som jeg vil trekke frem her. Fortellerstemmen i filmen kommer fra en 83 år gammel mann, som gir et utmerket bilde på hvordan livet som flyktning og asylsøker kan være. Hans stemme er sterk og rørende, troverdig og fortvilende. Grepet med å la ham være en slags rød tråd er svært vellykket, hvor han ønsker å levere et brev til kongen, hvor han forklarer hva han – og flere andre – egentlig ønsker.
Det andre elementet som er så viktig å tenke over, er asylsøkere som er i Norge på ufrivillig basis. I samfunnsdebatten trekkes det gjerne frem de som ønsker seg til vestlige land i håp om en bedre fremtid. De som dessverre glemmes alt for ofte, er asylsøkerne som egentlig ikke ønsker å være her, men som er nødt. De blir som regel kategorisert som problematiske – som snyltere. Dette er en grusom skjebne, og filmen viser på utmerket vis hvordan det er å være borte fra sitt hjemland uten selv å ønske det. Endelig gis disse menneskene en stemme, for den finnes omtrent ikke i samfunnsdebatten.
Som en helhetlig fortelling, har Brev til kongen noen mangler, i form av litt stillestående drama. Først og fremst er dette en svært viktig film, om ikke den beste. Stemningen er overhengende dyster, og det finnes ikke alt for mange lysglimt i karakterenes hverdag og framtidsutsikter. Den store styrken ligger i innsikten og situasjonsbeskrivelsene. Nedverdigelsen og diskrimineringen disse menneskene blir utsatt for, er ganske flau for det norske samfunnet, og det er lov til å håpe at de som ser filmen endrer på sine holdninger, og at flyktninger og asylsøkere etter hvert får en bedre hverdag i det som skal være verdens beste land.
Teknisk
Middels kvalitet på lyd og bilde. Litt uskarpt bilde, og lyden er noe flat. Ikke noe bonusmateriale på utgivelsen.