Mr. Bean 3 & 4 (1993)

Stakkars mann!

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook03.04.00

I 1999 ga Polygram ut flere av TV-episodene med Mr. Bean (Rowan Atkinson) på DVD. Denne anmeldelsen tar samlet for seg nummer tre og nummer fire i serien, som inneholder episoder fra 1991 (DVD nr.3), 1992 og 1993 (DVD nr.4) - men selv om produksjonen av sketsjene er spredt over tre år, er det lite eller ingenting som skiller dem fra hverandre i stil og innhold. Mr. Bean er seg selv lik: Pertentlig, naiv, barnslig, klossete og EKSTREMT hemmet.

Undertegnede har alltid hatt begrenset sans for Bean-figuren, og synes det kan bli litt VEL “svett” og flaut å se denne merkelige (og uhyre stygge!) fyren som famler, kløner og surrer rundt i sitt egne barnslige og selvforskyldt kompliserte hverdags-univers. Særlig forlegen kan en bli når Bean stadig driter seg kraftig ut ovenfor andre mennesker - alltid i et forsøk på å dekke over sine egne tabber - og ender bare med å komplisere situasjonen ytterligere. Dette er mannen som ALDRI kan utføre selv den enkleste ting på en grei og ordentlig måte, og som griper til uhyrlig kreative løsninger i en kinkig situasjon han har satt seg selv i. Heldigvis er ikke episodene det er snakk om her av det mest beklemmende og enerverende slaget. De er derimot Bean på sitt beste - rene Bean-klassikere - og ikke de avsnittene man har sett oftest på norsk fjernsyn, av en eller annen grunn.

"The terrible tales of Mr. Bean 3" inneholder to episoder, hver på rundt en halv time. Den første av disse kalles "The trouble with Mr. Bean", der vi følger ham gjennom de sykeste morgenritualene man kan tenke seg – inkludert parallelt klesskift og bilkjøring - utført ved hjelp av de mest kreative mekanismer. Bean skal til tannlegen, og er som en unge i godtebutikken blant tannlegens apparater, som han grundig tester ut. Så grundig at det ender med en besvimt tannlege (Richard Wilson) og en noe grovt utført selvbehandling. Han drar også på landtur med medbrakt vater for å sette stolen helt rett, men kommer i kamp med et hissig innsekt idet han skal fortære sin medbrakte kake. I den andre episoden, "Mr. Bean rides again", faller en mann bevisstløs om foran Bean på bussholdeplassen. Han står foran en særdeles stor utfordring siden han vil gjenopplive pasienten uten direkte fysisk kontakt, og Bean griper som vanlig til de villeste grep og hjelpemidler. Senere ser vi at han klarer å havne inni en postboks etter å ha forsøkt å gjøre noe så enkelt som å poste et brev, og så pakker han kofferten (forøvrig en glitrende sekvens) og legger ut på reise.

"The merry mishaps of Mr. Bean 4 inneholder også to halvtimes lange episoder, "Merry Christmas, Mr. Bean" og "Mr. Bean in room 426", der førstnevnte inneholder en scene i humoristisk toppsjikt. Det er jul, Bean gjør innkjøp, og er selvfølgelig henrykt som et lite barn. I en butikk blir han fullstendig oppslukt av en julekrybbe med bibelske figurer, som han straks begynner å leke med. Etterhvert tar han helt av, og blander både kyr, biler, dinosaurer og tanks inn i den bibelske settingen. Bean glemmer fullstendig både tid og sted, helt til en plast-politimann dukker opp på scenen, og sier stopp. Det er butikkekspeditøren som holder dukken – han har begynt å bli utålmodig. Scenen er kostelig! Bean har det med å havne INNI ting. Når han skal fylle den gigantiske julekalkunen han har bedt en kvinne til middag på, finner han seg selv som "stuffing". Episoden "Mr. Bean in room 426" handler om Beans hotellferie, der han blant annet klarer å låse seg ute av hotellrommet - kun iført et brannslukningsapparat. Dette er den klammeste av de fire fortellingene, og nærmer seg det ubehagelig pinlige.

Situasjonskomedier som "Mr. Bean" er et vellykket og tydelig eksempel på hvor mye kameravinkler og -utsnitt styrer opplevelsen av en situasjon – og samtidig er det diskret og elegant nok gjort til at formen ikke forstyrrer innlevelsen. Det er ikke noe å utsette på John Birkin og Paul Weilands regi, og tempoet og dynamikken behagelig. Spillet til Atkinson er jo selvfølgelig halve moroa med disse filmene. Minst. Rowan Atkinson ER mr. Bean, og uten hans lite pene (sorry!) gummiansikt og keitete kroppsspråk ville serien vært en helt annen. Atkinson er også medskriver av manus, sammen med Robin Driscoll og Richard Curtis.

Det er flere gjennomgangselementer i serien. Bamsen og bilen - en liten mini-Morris - er alltid faste ingredienser i Bean-historiene, og vi finner nesten bestandig en eller annen variant av buksesmekk-humor. Filmskaperne er ganske flinke til å unngå forutsigbare situasjoner ved å stadig innføre nye og totalt uventede, små vrier hele veien, men man kan selvfølgelig bli lei av selve konseptet - eller av den over-karikerte og irriterende Bean-karakteren.

Mr. Bean er seg selv lik, og det er kanskje bra, men at DVD-kvaliteten ligner på et VHS-produkt, er straks mye verre. Bildene (i 4:3 fullskjerm) er dårlig oppløste, litt ulne, og med et grønn-gult preg over seg. Bildet er også en smule utbrent av og til. Ikke pent. Lyden i Dolby Digital stereo er ikke veldig viktig i Mr. Bean-sammenheng, i alle fall ikke når det gjelder dialogen, som er så godt som fraværende. Effektlyder (som summingen fra et innsekt vi aldri ser, eller instrumentene hos tannlegen) er benyttet og styrt slik at de forsterker komikken, og kvaliteten er grei nok for sitt formål. Latter fra publikum er lagt på bildene. Den er ekte, og faller derfor variert og naturlig inn - i motsetning til de korte og hyppige latterbølgene som legges på amerikansk sit-coms. Den naturlige latteren forleder en til å “tro” at situasjonene er morsommere enn de nødvendigvis ville ha blitt oppfattet uten latter. Det blir litt som å sitte sammen med et menneske og stor-le av en komedie, kontra det litt flaue preget ens egen latter får i enerom.

DVD-utgavene har NULL bonusmateriale, ikke engang en trailer. På grunn av denne mangelen og den slette tekniske kvaliteten, må disse filmene dessverre dumpes en karakter.