Utgivelsen: 
Dirigentens valg (2001)
Uforløst film om tunge moralske problemstillinger.
Major Steve Arnold ankommer et utbombet Berlin i mai-dagene 1945 i denne filmen basert på hendelser fra virkeligheten. I det sivile er han etterforsker av forsikringssvindel. I Berlin arbeider han for The American Denazification Committee.
Amerikanerne trenger en syndebukk fra kultureliten i Tyskland i forbindelse med denazifiseringsprosessene. Dirigenten for Berlinsymfonikerne, Wilhelm Furtwängler (1886 - 1954), er utsett til offeret. Furtwängler ledet det prestisjefylte symfoniorkesteret fra 1922 til 1945 til tross for at han ikke sympatiserte med den nazistiske ideologi. Han mente hans kunstneriske virke var hevet over politikken, men fratar det ham skyld? Dette er grunndilemmaet i Dirigentens valg.
Nok en gang beveger den ungarske regissøren Istvan Szabo seg inn i tunge moralske verdispørsmål og kunstens kår under diktaturer. Han har tatt for seg konflikten tidligere i sin mest kjente film den Oscarbelønnede Mephisto fra 1981. Der var Gustav Gründgens modell for teatermannen som lot seg kjøpe av nazistene (forøvrig bygget på romanen ved samme navn av Klaus Mann). Denne gangen har han ikke en like enkel sak å formidle. Det viser seg nemlig at Major Arnold i sin søken for å knekke dirigent Furtwängler selv må ta i bruk mindre pene metoder som bestikkelser og trusler. De moralske konfliktene står i kø, og Szabo gir ingen klare svar på sine mange problemstillinger. Dermed blir filmen fin å diskutere videre etter at den tar slutt.
Som film betraktet finner jeg den blir mindre vellykket. De fineste tingene blir presentert allerede i løpet av filmens første 20 minuter. Her viser Szabo et Berlin i ruin, der matmangelen og det materialle armodet er sikkert og godt skildret. Selv om kulissene er noe sjablongaktige og altfor lett synlige, dessverre. Dette er også de mest sentrale scenene utendørs. Selve filmens handling foregår stort sett innendørs. Og her har Szabo benyttet seg av mastodont sein 1800-talls arkitektur med enorme rom.
I ett av disse rommene treffes Major Arnold i Harvey Keitels skikkelse og Stellan Skarsgård som dirigenten til intense avhør. Ingen av dem gjør sitt livs rolle, men dette er to skuespillere av et slikt format at de ikke feiler. Det er mye sinne i Keitel-figuren og han viser liten selvbeherskelse i sine utbrudd. Skarsgårds karakter er mer lidende til tross for et slags forsøk på selvrettferdig harme. I tillegg har Keitel to turtelduer av noen medhjelpere spilt av henholdsvis Moritz Bleibtreu og Birgit Minichmayr. Dessverre for majoren ser de to opp til dirigenten.
Samtidig prøver filmen å si noe om kulturforskjellene mellom Europa og USA uten å lykkes. Det blir stort sett kun antydet og ofte overforenklet. Tross bruken av store rom blir filmen litt klaustrofobisk i sitt uttrykk. Og filmen preges av filmet teater, der de to skuespillerne blir sittende vis-a-vis hverandre. Stykket er da også basert på et teaterstykke av Ronald Harwood, som også står bak manus til en av årets filmer, Pianisten i regi av Roman Polanski.
Foto, ved den vanligvis habile Lajos Koltaj, er dessverre tidvis klossete komponert og kjøringene er ofte forbausende stakkato, noe som jeg ikke tror skyldtes overføringen til DVD-formatet. Til det var det for tydelig og gjennomført.
Filmens budskap er dessverre heller ikke særlig godt formidlet. Konflikten mellom Arnold og Furtwängler er i enkleste laget. Dirigenten tar aldri noe valg, han står på stedet hvil og gir oss ingen innsikt til å forstå hans handlingsmønster. Det virker som om Szabo tar det for gitt at alle godtar at frykt og uvitenhet er godtagbart for å unnvike moralske standpunkter. Dermed går filmen seg litt bort. Synd, fordi det er viktige og spennende moralske spørsmål Szabo trekker frem.
Teknisk
DVD-utgivelsen er en såkalt "S-film", altså en tittel som Film & Kino har støttet utgivelsen av da de mener det er en viktig film. Dessverre har overføringen til DVD blitt litt dårlig håndtert, ikke minst er det skuffende at bildet er i "gammeldags" fullskjermformat, 4:3 (1.33:1) når vi vet at originalfilmen er laget i widescreen 1.85:1. Synd. Ellers er bildekvaliteten litt over midt på treet, uten påfallende MPEG-feil. Som nevnt er filmens kulisser litt vel synlige og overføringen til DVD er litt slurvete her. Stakkato-biten i filmkjøringene kan selvfølgelig ha noe med overføringen å gjøre, men jeg tror det er et estetisk valg. Den er alt for rask og det fører til at det oppleves rykkete når tempoet i kjøringene senkes.
Mer irriterende er at teksten er plassert tilnærmet midt på bildet, og ikke forsøkt lagt så langt ned i billedruten som mulig. Det fører til at sentrale deler i bildet forblir dekket.
Lyden serveres i stereo, dette er ikke en film for surround-folket. Ved enkelte anledninger blir lyden lavere i noen sekunder uten grunn. Skjemmende.
Når det gjelder ekstramaterialet er det svært skralt. De obligatoriske scenevalgene er med. I tillegg er det en tekst om Wilhelm Furtwängler, men det hadde ærlig talt gjort seg bedre om denne teksten hadde stått på innsiden av DVD-coveret. Med andre ord ingen höjdare for de som er ute etter godbiter på ekstramaterialet.