Gone In 60 Seconds (2000)
Ikke nok pasjon
Selv om "Gone in 60 seconds" har fått tildels hard medfart i pressen, hadde jeg et lite håp om at den likevel kom til å treffe. Jeg har nemlig en liten fartsdjevel innabords, og med jevne mellomrom opp gjennom livet har bildilla tatt meg. Jeg føler at jeg har interessen under kontroll nå, og ærlig talt: Gone in 60 seconds gjorde ikke all verden for meg. Dessverre.
Grunnen til at jeg faktisk hadde enkelte forventninger, var premisset om at det her skulle stjeles femti meget eksklusive biler. Og selv om jeg har null til overs for de menneskene som bryter seg inn i biler (det har skjedd meg tre ganger - forbasket irriterende!), var det utsikten til noen pene scener med blankpussede Ferrarier, Porscher, Lambo'er og andre eksotiske skjønnheter som lokket meg til å putte filmen i spilleren.
Nicolas Cage spiller den meget profesjonelle biltyven Memphis Raines, som har trukket seg ut av markedet og lever et streit liv utenfor byen. Problemet er at lillebror Kip (Giovanni Ribisi) gjerne vil være som sin eldre bror og kaster seg på tyveribølgen. Og når et stort bestillingstyveri går i vasken, må storebror stille opp for å redde Kips liv -- mannen som står bak bestillingen er nemlig ikke spesielt fornøyd med å måtte skuffe sine kunder. Valget for Memphis står mellom å skaffe 50 biler innen tre døgn, eller å la broren død. Hvis han hadde valgt noe annet enn du tror, hadde filmen vart i seksti sekunder...
Dermed er det bare å skrape sammen en gjeng av "gamlegutta" som kan gjøre en så stor jobb. Det vil si; ikke alle er gutter - Memphis' eks-kjæreste Sway (Angelina Jolie) er også en del av teamet. Og naturligvis blir den unge gjengen til Kip med på moroa. Problemet er at politiet allerede har fått snusen i hva som skjer, og spesielt den nidkjære detektiven Castlebeck (Delroy Lindo) har som mål å få Memphis bak lås og slå. Dermed blir det et kappløp med tiden og med politiet.
Som bilentusiast blir det dessverre ikke så mye å se på i denne filmen som jeg hadde håpet. Man får bare korte glimt av de fleste bilene, og det er ingen særlige kjørescener bortsett fra et stunt med en ny 911 Carrera i begynnelsen av filmen og en langvarig biljakt med en 67 Shelby Mustang. Og selv om jeg kanskje er litt nøttete akkurat her, mener jeg faktisk at filmen hadde hatt godt av flere bilscener. Memphis sier selv at han begynte i gameet på grunn av sin kjærlighet for bilene, og da er det synd at selve objektet ikke ofres den tid, respekt og pasjon som det krever. Bortsett fra enkelte små innspill der gutta hører på kassetter at Ferrari-motorer som spinner ivei, er det lite av de saftige detaljene bilidiotene er ute etter. Synd.
Lydsporet inneholder enkelte små trøstepoeng her, forresten. En ting er at bassgangen i Shelby-V8eren får fritt spillerom (i en betongtunnel, intet mindre) i et kort øyeblikk, og det er også noen pene sekunder med vannavkjølt bokser-sekser i begynnelsen, og litt Ferrari V8 innimellom. Men det er langt mellom disse høydepunktene. :-)
Vel, tilbake til selve filmen. Storyen er enkel nok, dramakurven er jevn uten de helt store toppene, og det er ikke all verdens vanskelig å gjette seg til hvordan ting vil gå. Manuset bærer preg av å ha blitt skrevet rundt ideen "stjel en haug med biler på en natt", og karakterene mangler dybde.
Skuespillerne har ikke all verden å arbeide med, der de er plassert i ganske stereotype roller (dataluringen, den stumme slåsskjempen, den halvlure lillebroren, supertyven, eksosrypa), og bortsett fra Vinnie Jones, som gjør rollen som "The Sphinx" til en artig figur bare ved å SE kul ut, er det ikke så fryktelig mye positivt å si om skuespillerinnsatsen. Cage har gjort langt bedre ting enn dette, og Ribisi spiller nok en gang den sutrete taperen vi kjenner fra Friends-serien.
Selve DVD-platen er ikke så aller verst. I kjent Buena Vista-stil blir vi trøkket gjennom en del trailere på vei inn til selve filmen (hvis du trykker på Stop-knappen og starter på nytt, kan du unngå dette), og menyene er nokså pent designet med animerte overganger. Ekstramaterialet domineres av en bunke små dokumentarer på fem-ti minutter der vi får møte produsenten Bruckheimer, regissøren og skuespillerne i diskusjon om filmen og enkelte av scenene. Det følger også med en musikkvideo og traileren til filmen. Dokumentarklippene er verdt å se, sel vom de ikke er 16:9-optimaliserte og de er en smule for "jazzet opp" etter min smak.
Filmen har fått 16:9-optimaliset overføring i letterbox-format (2.35:1), og holder rimelig høy kvalitet. Ingen åpenbare MPEG-svakheter i sikte, og relativt bra med informasjon i mørke områder. Ikke helt i toppklasse, men bra. Lydsporet inneholder som nevnt en del ganske pen motorlyd, og strekker seg godt ned i bassregisteret. Det er også en temmelig aggressiv surroundmiks (Dolby Digital 5.1) som plasserer mye informasjon bak deg i surroundhøyttalerne. Dette hjelper selvsagt til å holde deg involvert.
Selv om DVD-platen er nokså bra med et aktivt lydspor og litt ekstra snadder, er filmen en skuffelse. Også om man ser bort fra manglende pasjon for bilene, mangler det både karakterer og story til å gjøre dette til en spesielt severdig film. Den burde fått en treer, men fordi man tross alt får noen glimt av noen meget lekre firehjulinger, jekker jeg den opp til en firer. :-)