Once Upon a Time in America [Special Edition] (1984)

Once Upon a Time in America

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook01.11.06

Fotogalleri

Akkurat som italienske, fattige innvandrere gikk også jødene inn i organisert kriminalitet. Jødene er derimot ikke like stolte av sine drapsmenn og ranere, så det måtte en italiener til for å fortelle historien om dem.

Denne episke, bredt anlagte filmen forteller historien om Noodles, som vokser opp som en foretaksom gutt i den usleste delen av Lower East Side, Manhattan på begynnelsen av 1900-tallet. Hans guttegjeng tjener slanter på alskens småkriminelle ærender. Når han møter Max, stifter de et nært og intenst vennskap, og småpøblene blir profesjonelle banditter. I forbudstiden slår de seg opp for alvor, med brennevinssmugling, speakeasies og etter hvert med sterke bånd til fagforeningene. Amerikas organiserte kriminalitet blir grunnlagt og sprer seg foran øynene våre. Og etter hvert slites de to vennene i forskjellige retninger; Max vil ha mer penger og mer makt. Noodles, som fortsatt har litt moral, misliker det han og vennene hans er i ferd med å bli til, og vil noe annet.

Det er en utakknemlig oppgave å lage et sammendrag av Sergio Leones mesterverk, for den inneholder så utrolig mye. Kjærlighet, selvforakt, ubrytelig vennskap og sjofelt svik. Den forteller historien om fattige jødiske immigranter, skapelsen av de mektigste og mest nådeløse kriminelle karteller verden kjenner til og klarer på samme tid å rette et kritisk lys på Amerikas hardhjertede kapitalisme og servere inngående, personlige portretter av mennesker med dype, indre konflikter. Det er en studie i samfunn og en studie i mennesker. Den melankolske tonen i filmen gjelder således både den triste skjebnen til en nasjon og den triste skjebnen til menneskene i filmen. Man kan vel kanskje se på Noodles som selve personifiseringen av USA her. En fundamentalt god mann, men som bukker under for materialisme, sin egen råskap og må til slutt bare leve med sin selvforakt.

Once Upon a Time in America bygger på boken The Hoods av Harry Grey, en påstått sann historie om de jødiske kriminelle i New York. Men Leone har ikke bare bygget videre på boka, han har også tilført den egentlig ganske tørre og brutale historien en besettende følelse av bittersøtt vemod. Hvert eneste velkomponerte bilde besitter denne følelsen, og de mange innslagene av barsk humor resulterer nesten alltid i latter gjennom tårer. Leone bygde på en måte videre på den langsomme, estetiserte formen han perfeksjonerte i Once Upon a Time in the West. Men den urbane slummen og senere den stilfulle gjengivelsen av fest og mord i løpet av The Roaring Twenties viste at paletten hans slett ikke var begrenset til sandfarger og ørken. Visuelt sett er denne filmen en nytelse fra første til siste bilde.

Filmens struktur er voldsomt komplisert.. Historien fortelles i en rekke flashbacks, og vi tas uanstrengt med fra 1933 til 1968 til 1917 og tilbake igjen, og så videre. Likevel er oppbygningen strengt logisk, selve fortellingen om ulykkelig kjærlighet, svik og mystikk måtte fortelles slik for å fungere, siden utviklingen av fortellingen faktisk er kronologisk og helt avhengig av disse tidssprangene. Filmselskapet forsto ikke dette, og ved den opprinnelige releasen i USA ble filmen brutalt omklippet slik at scenene kom i kronologisk rekkefølge. Resultatet ble en nesten uforståelig skildring av to skurker som krangler om en dame og mysteriet med noen forsvunne penger som dukker opp igjen fem minutter etter at man fikk vite at de ble borte. Men på denne DVD’en får vi den tilnærmelsesvis riktige versjonen (det finnes en italiensk versjon som er litt lengre, men strukturen er den samme). Det krever et geni for å gjennomføre noe så ambisiøst som Leone klarte her, og det skal innrømmes at det krever en oppmerksom og engasjert tilskuer.

Det er en film så rik på flotte detaljer og ekstreme skuespillerprestasjoner at det er helt uråd å gjøre annet enn å skrape i overflaten i en anmeldelse. DeNiros make-up er utrolig god, og man trenger bare å se på et bilde av dagens De Niro for å se hvor realistisk den var. Joe Pesci gjør kanskje sin beste rolle utenom en Scorsese-film. Ennio Morricones filmmusikk er en av de vakreste som er skrevet i hele filmhistorien. Barneskuepillerne som gestalter den unge Noodles og kompani spiller nesten de voksne stjernene i senk, det er ufattelig at Leones talent til og med inkluderte den sjeldne egenskapen å kunne instruere barn og tenåringer.

Noen ord om ”The Dream Theory” må skytes inn her. Det er fablet om at mesteparten av filmen egentlig er en eneste lang opiumsdrøm. Det vil si at når Noodles tidlig i filmen legger seg til rette med pipa, er alle flashbackene til fortiden ”sanne”, mens alt som skjer etterpå er noe han drømmer. Jeg liker ikke denne teorien noe særlig, og selv om enkelte av Leones grep kan tyde på at det er en drøm, er det minst like mange ”bevis” på det motsatte. Beklageligvis var Leone selv så smigret av at filmvitere ga seg til å analysere og lage teorier om filmen at han aldri ville si klart ja eller nei, så blant oss fans finnes det en evig strid her.

Siden det er en gangsterfilm, er det vanskelig å la være å sammenlikne den med Gudfaren. Jeg klarer aldri bli enig med meg selv om den er bedre enn Coppolas mesterverk eller ikke. Det blir til at jeg synes Gudfaren er best når jeg nettopp har sett den, og Once Upon a Time in America er best når jeg nettopp har sett den. Det er ingen feil ved denne filmen, og jeg holder den uansett for å være en av de to-tre beste filmene som noensinne er laget. Til tross for den uhørt lange spilletiden, synes jeg alltid det er trist når den er slutt.

Teknisk
Bilde og lyd er så bra som man kan forlange. Filmen er over 20 år gammel, men ser besnærende ny og frisk ut. De mange scenene i mørke eller med sparsomt lys, ser også veldig bra ut. Lyden er i Dolby Digital 5.1, men bortsett fra den svulmende filmmusikken er det ikke voldsomt imponerende. Jeg kunne nok ønske flere detaljer og kanskje en ny miks, slik de gjorde med Once Upon a Time in the West. Men det holder i lange baner, og mange puritanere vil nok foretrekke dette mer originale lydbildet.

Kommentarsporet til Richard Schickel er ikke dårlig, selv om det har noen svakheter. Han sliter litt ettersom timene går, og noen ganger beskriver han bare det vi ser, andre ganger blir han taus irriterende lenge. Men jeg ble sur på ham tidlig, siden han er en tilhenger av ”The Dream Theory”, og det virket som om han ikke ville slutte å mase med det tøvet sitt. Andre vil kanskje få mer ut av denne feature’en, dog.

Filmen ”Once Upon A Time: Sergio Leone” er en fin liten sak med intervjuer med Leones enke, med manusforfattere og produsent, skuespillere og Sergio Leone-fan numero uno Quentin Tarantino. Opplysende og litt humoristisk. Men den er litt kort og knapp på under tjue minutter, og forsøker dessuten å favne litt for mye på den korte tiden.

Bildegalleriet på hele 96 bilder som viser glimt fra innspillingen kunne vært bra. Bildene er fine og interessante, og det er lett å skippe mellom dem. Men de har laget en kunstferdig ramme rundt hvert bilde, slik at det skal se ut som om man blar i en bok. Resultatet er at bildet blir for lite på skjermen. Jeg fant ingen måte å zoome på heller.

Også naturligvis traileren til filmen. Alt i alt synes jeg dette blir for smått, en alt for beskjeden pakke til en så filmhistorisk viktig film.