Wild Combination: A Portrait of Arthur Russell (2008)
Sympatisk og vemodig bekjentskap
Noen ganger oppdages ikke genier før etter sin død. Noen ganger trengs det en dokumentarfilm i tillegg. Dette er en musiker jeg skulle ønske jeg kjente
Fotogalleri
Arthur Russell var et musikalsk multigeni. Han tok noe så merkelig som celloen som sitt instrument, han startet i avantgarde med minimalismen som rettesnor og med en poesi inspirert av de mest aggressive beat-poetene. Men han seilte gjennom folk-rock, vanlig rock, art-rock, pop, han oppdaget discoens minimalistiske vesen og begikk til og med hit-låter, han skjønte hva hiphop og sampling handlet om på et tidlig tidspunkt og hans mikser og snodige komposisjoner vokste inn i nittitallets dance-bølge og lever i beste velgående blant kjennere.
Han var komponist, cellist, vokalist og "the funkiest white boy ever" ifølge discoartisten Lola Love.
Livet hans ble kort og tragisk; fra forvirret og hasjladet fri sex i hippietiden til en langsom erkjennelse til homofili og et av de mange ofrene for HIV på et tidspunkt det hele virket som en uvirkelig fare. Men hele tiden skapte han underlig og fascinerende musikk. De hitene han fikk som discoartist (under en lang rekke pseudonymer) var ektefølte og sjelfylte, han spilte ofte live for en begeistret menighet, men han lagret ufattelige mengder sanger, idéer og skisser på bånd, noen av dem fullendte album som aldri ble utgitt.
Matt Wolf har herved forøkt å rette på dette, med en vár og følsom dokumentar helt i takt og tone med Russells myke vokal og huggende og unike bruk av cello. Billedbruken understreker det vemodige og mollstemte i musikken, og de mange elokvente uttalelsene fra Russells foreldre, venner og musikalske beundrere er vakkert flettet inn i helheten.
Som musikerdokumentar er dette subjektivt inntil det obskøne, det er en hyllest og kjærlighetserklæring og ikke en sannhet. Særlig mye lengre fra spesielt den harde og ærlige "The Future is Unwritten" om Joe Strummer er det vanskelig å komme. Men hvis man tar det for nettopp en slik kjærlighetserklæring og som et dypt ønske om at vi skal oppdage en skjult skatt av en musiker, er det rørende og vidunderlig.
Anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Tromsø Internasjonale Filmfestival.