Utgivelsen: 
Ringenes Herre: To tårn (2002)
'My precious...'
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Fortellingen fra The Fellowship of the Ring ruller videre med uforminsket styrke, men som vi husker fra slutten av det første avsnittet er brorskapet nå gått i oppløsning. Frodo og Sam har sammen satt kursen østover mot Mordor, mens Legolas, Gimli og Aragorn tar opp jakten på orkene som tok Merry og Pippin til fange. De møter alle store utfordringer, hver på sin front.
Frodo og Sam har problemer med å finne veien inn i Saurons rike, i hvert fall inntil de støter på krypet og tidligere ringbærer Gollum, som har vært der en gang før. De finner ingen annen utvei enn å stole på ham når han lover å vise dem en hemmelig vei inn i Mordor, men særlig Sam er skeptisk til hans egentlige intensjoner. Det oppstår en midlertidig våpenhvile mellom Sam og Gollum, men Sam tviler sterkt på det slue vesenets formål med å være så behjelpelig. Frodo er i ferd med å bli oppslukt av Ringen, som tynger ham litt mer for hver dag som går.
Merry og Pippin har sitt å stri med i orkenes fangenskap; uruk-haiene løper det de er god for i retning Sarumans festing Isengard. Utyskene oppdager snart at de blir forfulgt, men det er andre krefter som feller dem til slutt. Ferden deres fører dem nemlig gjennom hesterytternes rike Rohan, og det er et kompani av deres soldater som blir deres bane. Merry og Pippin kommer seg unna i forvirringen, og flykter inn under trærne i skogen Fangorn. Der får de seg en overraskelse.
Det samme gjør Legolas, Gimli og Aragorn når de også kommer fram til stedet orkene ble felt. Deres ferd går omsider videre til hovedstaden i Rohan, men Saruman sender ut hæren sin for å knuse rytterfolket. Kong Théoden beordrer byen evakuert, og befolkningen søker tilflukt i den hittil uinntagelige festningen i Helms Deep. Det er der våre tre helter befinner seg når når Sarumans hær på 10.000 kampklare orker marsjerer opp foran murene.
Two Towers er i all hovedsak en direkte videreføring av Fellowship, både på godt og vondt. Dette andre avsnittet må selvfølgelig berømmes for mye av det samme som Fellowship; detaljrikdommen er fantastisk og man skjønner at det er et vanvittig arbeid som ligger bak denne filmen. Stemningen er i god "tolkiensk" ånd - Peter Jackson ser ganske enkelt ut til å klare den utrolige bragden å ro dette prosjektet i land på en måte som står godt i stil til den bragden det var å skrive boken i utgangspunktet.
Vi har tidligere kritisert kinoutgaven av Fellowship for å mangle litt karakterdybde, særlig når det gjelder de litt mindre sentrale figurene som Legolas og Gimli. Det er kanskje ikke så rart at noen av karakterene kan forsvinne litt i det som er en stor og innholdsrik historie, og mye av det ble da i rettferdighetens navn rettet opp i Extended Version.
Two Towers sliter med litt av de samme problemene; noen av karakterene utdypes videre - særlig Frodo og Sam og forholdet mellom dem etter at Gollum kommer inn i bildet. Men samtidig mangler det litt på karakterutviklingen når det gjelder Gimli og Legolas, samt Merry og Pippin. Fra boken husker vi særlig at forholdet mellom de to førstnevnte utvikles og danner grunnalget for en ny respekt mellom alver og dverger. Det merker man ikke så mye til her.
Det er tydelig at Jackson har prioritert å bruke spilletid på forholdet mellom Aragorn og Arwen, et valg man kan like eller ikke like alt etter som. Treebeard burde derimot blitt viet litt mer tid i denne filmen - slik han fungerer nå er han for rene statisten å regne. En nærmere titt på listen over hvilke sekvenser som blir inkludert i Extended Version av Two Towers bekrefter da også mistanke om at Peter Jackson har tenkt å rette opp i dette ved første anledning.
Det introduseres også en del andre nye karakterer i denne filmen, de viktigste er vel Théoden (Barnard Hill), Eowyn (Miranda Otto), Grima Wormtongue (Brad Dourif) og Faramir (David Wenham). Av disse er det Dourif som utmerker seg mest positivt med sin innsats som den utspekulerte Wormtongue, mens undertegnede foreløpig er litt usikker på castingen av David Wenham som Faramir - det skal bli interessant å se hvordan han fungerer i rollen i det siste avsnitet av serien. Men generelt er det lite å utsette på skuespillervalget i filmen.
At Gollum spiller en sentral rolle i Two Towers kommer neppe om noen overraskelse. For å være en heldigital karakter (vel å merke godt hjulpet av skuespilleren Andy Serkis) fungerer han svært godt - hadde Jacksons eksperiment ikke vært vellykket kunne det fått katastrofale konsekvenser for hele filmen. I et intervju kan han fortelle at han fant det umulig å bruke en skuespiller til denne rollen, basert på den beskrivelsen Tolkien gir av ham i boken som et spinkelt, avmagret og forkrøplet vesen. Han gamblet på at teknikken var kommet langt nok til at publikum ville akseptere Gollum som en hvilken som helst annen karakter, og får uttelling for det. Kun glimtvis blir vi minnet på at dette er en dataanimert figur (særlig er det øynene som av og til avslører ham. Jacksons valg likner på mange måter på det valget George Lucas gjorde i sin tid da han valgte å bruke en dukke til Yoda-karakteren. Også den gang var det uvisst hvordan mottakelsen hos publikum ville bli (illustrerende nok er Yoda digitalisert i den nye trilogien).
Samtidig er de to filmene på mange måter forskjellige. Fellowship er en mer intim og lineær historie, mens vi i Two Towers virkelig blir sluppet ut i den store vide verden som er Midgard. Brorskapet har gått i oppløsning, og det får også konsekvenser for hvordan filmen er bygget opp. Det skjer en stadig klipping mellom de ulike hovedlinjene i historien. Fortelllingen blir dermed noe mer broget, og kanskje burde man vurdert å skifte fokus litt sjeldnere og heller dvele ved de ulike linjene litt lengre tid av gangen.
Det er mange tråder som skal følges, både innenfor selve kjernehistorien, men også i det videre miljøet karakterene beveger seg i. Som eksempel kan nevnes det politiske spillet som foregår mellom alver, dverger og de ulike kongerikene. Det kan kanskje bli i meste laget å overskue for en stakkar som ikke har lest bøkene (hvis det fremdeles finnes slike mennesker?).
Undertegnede synes av og til at filmen blir blitt for pompøs - både i dialogen og enkelte av scenene. Et eksempel på det siste er sekvensen der Gandalf kaller på Skuggfaks for første gang utenfor Fangorn. Hvit hest som kommer galloperende i sakte film blir litt for mye av det gode. Man kan kanskje si at det er helt i tråd med bøkene, men Jackson kunne tjent på å tone ned stilen litt. Fortellingen er svulstig nok i utgangspunktet uten at slike virkemidler taes i bruk.
Spesialeffektene i denne filmen er noe for seg selv, noe Gollum selvfølgelig er det beste eksempelet på. Men se også på de store trollene som åpner porten inn til Mordor for soldatene som kommer sydfra, mens Frodo og Sam lurer på om de skal tørre å snike seg inn. Effektene blir da brukt akkurat slik de skal - ikke som et poeng i seg selv, men som et virkemiddel for å fortelle selve historien. Slaget i Helms Deep må være det mest imponerende som noen gang er gjengitt på film - helt fra orke-hæren kommer marsjerende som en svart masse over slettene og helt til solen står opp over åskammen i det endelige klimakset. Dette er store saker.
Peter Jacksons gjentatte avvik fra slik historien fortelles i bøkene er en stadig kilde til debatt og kontroverser blant Tolkien-fansen. Undertegnede har et ambivalent forhold til dette - fundamentalisten i meg gjør opprør mot alle disse avstikkerne, men samtidig skjønner man at det kunne blitt litt kjedelig hvis filmen skulle være en direkte gjengivelse av bøkene. Det blir mer interessant og spennende på denne måten. Kampen mellom ulverytterne og Rohan-riddere ville jeg ikke hvert foruten, ei heller besøket i Osgiliath. Men sekvensen da Aragorn blir skadet og skilt fra de andre synes unødvendig. Antagelig er den ment som en unnskyldning for å legge inn drømmesekvensen mellom ham og Arwen, men det kunne man vel også fått til på en annen måte.
Noen få innsigelser til tross - The Two Towers er en stødig oppfølger til The Fellowship of the Ring. Når rulleteksten går over skjermen er det uten den minste bekymring vi begynner å glede oss til Return of the King. Det synes jammen ikke å være mye håp for våre kjære helter, men det skal det da heller ikke være når dette andre avsnittet i tidenes filmtrilogi avsluttes. Jackson har overbevist oss om at han er mannen for oppgaven, og grunnlaget er lagt for en heidundrande avslutning av dette mesterverket.
Teknisk
Eiere av den første DVD-utgivelsen av The Fellowship of the Ring vil nok nikke gjenkjennende til innholdet på denne utgaven.
Selve filmen presenteres med bilde i 16:9-optimalisert letterbox-format (2.35:1), og selv om hele filmen er trykket inn på en plate er det ikke mye som tyder på at det har redusert kvaliteten nevneverdig. Om New Line hadde funnet på annet, ville det da også komme som århundrets overraskelse. Man kan trygt gå ut ifra at denne platen betraktes som et prestisjeprosjekt fra selskapets side og at de har lagt ned betydelige ressurser i å forsikre seg om at kvaliteten er prima. Det gir seg utslag i en meget pen overføring med velbalanserte farger og uten nevneverdige feil eller artefakter av noe slag.
Lyden er kun i Dolby Digital 5.1, men DTS-fansen kan se fram til å få sine behov tilfredsstilt i Extended Version-utgivelsen (som tilfellet også var med Fellowship). Lyd er viktig i disse filmene, og det bør også gjenspeiles i kvaliteten på lydsporet. Bare rolig, hvis du syntes lyden på Fellowship var bra, kommer du til å bli enda mer fornøyd med lyden på Two Towers.
Miksen er utmerket, med svært aktiv bruk av surroundeffekter. Her flyr ting på kryss og tvers mellom kanalene, og det trekker deg som seer nærmere handlingen på skjermen. LFE-kanalen er subjektivt litt mer diskret enn den var på Fellowship, men det føles ikke som noe tap. Faktisk gjør det heller at flere detaljer blir merkbare. Dialogen kommer klart og tydelig fram, og taper seg heller ikke i de intense slagscenene, som også er de mest imponerende partiene i lydsporet.
Bonusmaterialet følger med få unntak den samme formelen som den første Fellowship-utgivelsen. Det første man selvfølgelig kaster seg over er den 10 minutter lange forhåndstitten på Atter en konge. Faktisk får man her se en hel del materiale fra det tredje avsnittet i trilogien - i hvert fall akkurat så mye at man har lyst til å se mer, mer, mer. Og det er da også poenget med hele sekvensen. Neste godbit er en sniktitt på hva man kan vente seg av Extended Version av The Two Towers. Effekten av denne er identisk med den foregående - man føler et akutt behov for å skaffe seg den DVD-utgivelsen snøggast. Dermed står det 2-0 til Peter Jackon før man har begynt å snuse på resten av supplementet på platen.
Det består av en dokumentar på 14 minutter kalt On the Set: The Lord of the Rings: The Two Towers, som kjøres i den vanlige promostilen og kan bli litt anmasende. Da er det bedre å bruke tid på den andre dokumentaren på platen, Return to Middle-Earth, med en spilletid på 42 minutter. Denne går adskillig grundigere inn i produksjonen, som for eksempel hvordan Gollum ble skapt, innspillingen av slaget i Helms Deep og litt om skuespillernes lange opphold på New Zealand i forbindelse med innspillingen av filmen. I velkjent stil er det Billy Boys (Pippin) og Dominic Monaghan som står for de komiske innslagene. Denne også har et visst promopreg over seg, men langt mindre påfallende.
Ellers følger det med en hel rekke minidokumentarer som tidligere har vært gjort tilgjengelig på lordoftherings.net. Disse inkluderer Forces of Darkness, Designing the Sounds of Middle-Earth, Edoras: The Rohan Capital, Creatures of Middle-Earth, Gandalf the White, Arms and Armor, The Battle of Helm's Deep og Bringing Gollum to Life. Hver har en spilletid på cirka fire minutter og kan være greie å se igjennom etter at man har gjort seg ferdig med resten av innholdet på platen. Videre er det inkludert en musikkvideo med Emiliana Torrini (Gollum's Song), en liten promo-dokumentar om pc-spillet The Return of the King, samt en rekke trailere og tv-spots.
Morsomt nok følger det også med en liten kortfilm kalt The Long and Short of It, av Sean Astin (som altså spiller Sam i filmen). En småfornøyelig sak på cirka fem minutter, som ikke har noenting med Lord of the Rings å gjøre forøvrig. I en liten ’making of’-dokumentar får vi vite at denne kortfilmen er et resultat av en slags dugnadsinnsats fra mange av de medvirkende i LOTR-teamet (sjekk ut hvem som spiller rollen som buss-sjåføren, for eksempel). Også denne er ganske morsom.
Det er selvfølgelig mye man savner på denne utgivelsen - kommentarspor og grundigere dokumentarer for å nevne noe. Til det er det bare en ting å si: denne utgivelsen er for rene traileren å regne sammenliknet med det som blir å finne på den kommende, utvidete DVD-utgaven.