Nok en skandinavisk regissør prøver lykken over dammen, men filmens tema er slettes ikke av det lykkelige slaget.
Å miste noen man er glad i kan være en prøvelse for alle og en hver. Brian (David Duchovny) er en person man helst vil ha hos seg så lenge som mulig. Han er en bedårende far til sine to barn, en humørfylt ektemann som forsørger sin familie og ikke minst en godhjertet bestevenn for en mann som har møtt store utfordringer i livet. Dessverre leder Brians gode intensjoner ham inn i døden, noe som gjør livet vanskelig for de sørgende.
Den danske regissøren Susanne Bier (Etter bryllupet) har søkt nye utfordringer i USA. Med seg på laget har hun fått intet mindre enn stjerneskuespillerne Halle Berry, Benicio Del Toro og David Duchovny, som sammen med produsent Sam Mendes og manusforfatter Allan Loeb beviser at den amerikanske hverdagen kan by på langt større dilemmaer enn å bestemme seg for om man skal ha en ekstra stor cola til burgerlunsjen eller ikke.
Biers film behandler først og fremst sorgprosessen som tynger hverdagen til de etterlatte etter at Brian dør. Dette er et sårt tema, dystert og vanskelig, samtidig som det krever enormt mye av skuespillerne. Samtidig får vi et innblikk i de menneskelige relasjonene som knyttes når sorgprosessen er i gang. Som om ikke det er nok tar filmen etter hvert en vending hvor narkotikaavrusning blir det sentrale i filmens handling. Totalt sett noen flotte temaer, men spørsmålet i etterkant er vel heller om temaene utnyttes til det fulle og fungerer sammen i denne filmen?
Halle Berry som Audrey, den unge enken etter Brian, får litt av et register å spille på. Hun veksler mellom å være katatonisk og sprudlende, lite tiltrekkende og direkte vakker, mønstermamma og en real husmorbitch, hele tiden betinget av situasjonene hun befinner seg i.
Likevel er det Del Toro som utmerker seg. Som heroinavhengige Jerry, Brians bestevenn (mot alle odds), viser han et sjeldent godt repertoar. Det slitne ansiktet med Kåre Vallebrok-poser under øynene og en kroppsholdning som slettes ikke bringer tankene til greske atletiske guder, utnyttes til fulle. Samtidig forsøker karakteren hans å overleve en vanskelig periode, og det er her Del Toro er best. Han minner om en puertoricansk Brad Pitt med vidd og glimt i øyet der han på best mulige vis forsøker å lyse opp hverdagen for dem han sørger sammen med.
Filmens ambisiøse begynnelse anvender flashbacks som filmatisk grep. Dette er et valg filmen hadde tjent langt mer på ved å gjøre mer ut av det og også ved å trekke det lenger. Etter hvert blir den kronologiske handlingsgangen for dominerende, og samtidig forsvinner litt av interessen og filmens potensielle appell. Det føles simpelthen ustrukturert og umodent med de valgene som tas, samtidig som slagkraften minsker.
Noen høydepunkt fortsetter å komme, men tilskueren holdes sjelden i sjakk. Dessuten hadde alle vært tjent med større vekt på radarparet Del Toro/Duchovny som virkelig leverer varene i de scenene hvor de medvirker sammen.
Things We Lost in the Fire byr på et tungt og dystert materiale som ganske sikkert hadde vært mesterlig i bokform. Som film mangler historien adekvat dybde. Dessuten blir det aldri trist nok, noe som ganske sikkert er et resultat av et par dramaturgiske feilgrep. Skuespillerne er derimot fenomenale, selv for oss som har et anstrengt forhold til Halle Berry. Hadde filmen gitt mer av seg selv ville dette vært mesterlig. Akkurat nå når det ikke helt opp, men potensialet ligger der.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
