Sønner av Norge (2011)
...lever høyspent og løper som gal
Grønt hår, vill i blikket og gule tenner. Nei, det er ikke The Joker, men en gjennomsnitts norsk punker i perioden 1978 – 80. Jens Liens film prikker inn mange gode treffere, men her er noen stygge bommer også.
Nikolaj (Åsmund Høeg) er en tenåring på Rykkinn og året er 1978. Han er en musikkinteressert gutt, han følger med i det som rører seg og det som rører seg er punkrock og spesielt Sex Pistols. Når han får en elektrisk gitar til jul er veien kort til sikkerhetsnåler og skamferte norske flagg, han mangler bare sinnet og følelsen av håpløshet. Men det kommer, det også. Det er imidlertid ikke så lett å være opprører når pappa er verdens snilleste gamle hippie som i grunnen har litt lyst til å være med på opprøret selv.
Den var egentlig litt stakkarslig, den norske punkebevegelsen, hvis vi et øyeblikk ser bort fra en god del god musikk. Jeg mener, England hadde rekordhøy arbeidsledighet, søppelstreiken i 1976 – 77 forvandlet alle urbane områder til rottebefengte pestsoner, nynazistene var i medvind og de fortvilte, rasende ungdommene viste sin grenseløse forakt mot det bestående, samfunnet som hadde sviktet så totalt. De tok i bruk hakekors, vold og den sinteste, råeste og mest uraffinerte musikken som det gikk an å forestille seg. Kort etter var punkerne en del av Thatchersamfunnets turistattraksjoner, men det kan vi droppe nå. Hva protesterte de norske punkerne mot? I nyrike Norge der man så smått hadde innsett hva oljen kom til å bety, var det en gjennomgående stemning av opprørsvennlighet. Noen besteborgere huffet seg litt, de fleste trakk på skuldrene og de fleste punkerne var temmelig snille. De unngikk til og med hakekors som symbol, blant annet fordi de ikke forsto bæret av punkens innebygde nihilisme og trodde at de måtte stå for det hvis de gikk med det.
Opprøret og musikken ble derfor heller på det personlige planet, og – for omsider å komme til saken – det er nettopp det Jens Liens film beskriver. Nikolaj tror egentlig ikke at det norske samfunnet er ondt og råttent, han har bare opplevd noe jævlig og har fått en mulighet til både å uniformere seg, lange ut i sinne og å dyrke selvdestruktivitet som en del av sitt image. Det handler ikke om punk som bevegelse, men punk som reaksjon. Snodig nok er det lettere å forholde seg til.
Det finnes bomskudd. Den svenske nudist-hippie-jenta bidrar bare med en mislykket monolog som skulle blitt klippet vekk, den motarbeider endog filmens punkete budskap. Den brautende symbolikken når en punker blir slått med flagg av en gjeng dresskledde besteborgere er både latterlig og slapt filmet. Og jeg liker ikke filmens blasse look. Lien har gjort som så mange andre, han nøyer seg ikke med å lage gode tidsbilder, han vil at selve filmen skal være blass og utvasket som om den ble spilt inn på syttitallet.
I tillegg har filmen noe utilfredsstillende over hele seg, det er som om noe ikke blir helt forløst. Scener bråstopper, gode opplegg blir til skisser og glimt i stedet for fortellertråder, vi ser biter av galskap og forfall, men det blir som avbrutte setninger. Verst er det at slutten fortelles i et knippe av filmens dårligste og falskeste scener, manus og regi – eller er det forfatteren selv? - svikter. Det er en løfterik historie, men når man først har fanget tilskuerens interesse og fått hans engasjement, så uteblir det som kunne vært en knallhard knockout. Alt skal være så forbannet feelgood i norsk film nå.
Man kan derimot kose seg med gode skuespillere over hele linja, særlig de unge ungdommene imponerer stort og det var nok derfor filmen fikk såpass gode anmeldelser da den gikk på kino. Jeg lar meg sjarmere til en firer, jeg også.
Teknisk
Som sagt ikke helt bra bilde, og som sagt skylder jeg mest på regien for dette selv om en del korn må skyldes overføringen. Lyden er tam til å være DTS, men det er ikke feil på den. En bra bakomfilm, et intervju med en temmelig edruelig Johnny Rotten og noen kortfilmer jeg kunne klart meg uten. Pen pakke, men bildet trekker ned.
blog comments powered by Disqus


Utgivelsen: 



