Utgivelsen: 
Ghost World (2001)
En tenåringsfilm utenom det vanlige
"Ghost World" gikk opprinnelig som føljetong i "Eightball", et "independent" tegneserieblad. Daniel Clowes, mannen bak begge disse, har skrevet det Oscar-nominerte film-manuset sammen med regissøren Terry Zwigoff. Undertegnede har aldri vært borti bladet, men filmen skal visstnok gjenspeile tegneseriens tema og stemning ganske godt.
Det er jo ikke uvanlig at tenåringsfilmer havner i samme kategori som for eksempel "Road Trip" - men ikke alle. Denne indie-filmen vil kanskje vise mer voksne individer at dagens tenåringer har mer mellom ørene og mer å tenke på enn det man får inntrykk av gjennom filmer som nettopp "Road Trip". Det blir imidlertid snakk om to filmer som er laget med vidt forskjellige målsetninger. "Road Trip" er laget for å få deg til å le, mens "Ghost World" både har dogmer og surrealisme i seg, og er befridd for banal humor og vulgært språk. Begge kategorier har noe å gi, det kommer bare an på hva du foretrekker selv.
Enid og Rebecca er to tenåringsjenter utenom det vanlige. Deres største frykt er nettopp å være som alle andre, men det klarer de med stor letthet å unngå ved å i hovedsak holde seg til hverandre, og dyrke sine særheter i fred og ro. De har nettopp avsluttet high school, og vet ikke helt hva de skal ta seg til, men de har planer om å finne seg en leilighet sammen. En dag får de øye på en personlig annonse i avisen. En mann søker en kvinne han har truffet i forbifarten og blitt betatt av, og jentene bestemmer seg for å ringe og utgi seg for å være kvinnen. De legger igjen en beskjed på svareren, og tropper opp på en bestemt kafe på det foreslåtte tidspunket. De ber ham ha på seg genseren han nevnte i annonsen, for å bli gjenkjent. Mannen, Seymor, møter opp og blir sittende en god stund før han ikke orker vente mer. Jente følger etter ham og finner ut hvor han bor. Senere treffer de Seymor på et garasjesalg han arrangerer, og til tross for en betydelig aldersforskjell blir Enid straks fascinert av hans utpregede særegenheter. Enid bruker mer og mer tid på sitt nye bekjentskap, mens Rebecca får seg jobb på en kaffebar, for å kunne ha råd til leiligheten de har tenkt å leie. Således vokser de sterkt knyttede jentene gradvis fra hverandre. Rebecca ser ut til å finne sin rolle i overgangen til voksenlivet, mens Enids ensomhet og frustrasjon vokser fordi hun ikke er villig til å tilpasse seg.
Man får straks mer glede av filmen hvis man kan identifisere seg med hovedrollen. Det vil nok mange få problemer med, og da blir det ikke like lett å forstå og like filmen. Således apellerer den til en nokså liten målgruppe. Selv om den ikke traff meg midt i planeten synes jeg dog den er interessant. Filmen er også litt dyster på sett og vis, men når dette blandes med litt komikk og ironi blir resultatet absolutt spiselig.
Både gjennom manuset og skuespillernes innlevelse skapes svært troverdige karakterer. Ingen gjør skam på sine respektive rollefigurer, bortsett fra de tilfeller hvor det er manusets hensikt :-) Steve Buscemi foretrekker roller som skildrer spesielle personer. Han passer svært godt inn her, og leverer en rolle han har fått mye oppmerksomhet for via litt mindre kjente priser og filmfestivaler. Tenåringsjentene Enid og Rebecca besørges av henholdsvis Thora Birch og Scarlett Johansson. Thora Birch er altså hovedrolleinnehaver, og har også fått flere anerkjennelser for sin innsats.
Platen er i tilfredsstillende forfatning, hva lyd og bilde angår. Lydformatet er Dolby Digital 5.1, og er mer enn godt nok, ettersom lydbildet i hovedsak består av tale og litt musikk. Bildekvaliteten er det heller ingenting å utsette på. En viss grad av uskarphet kan øynes, men dette ser ut til å stamme fra originalen, og er uansett ikke noe å bekymre seg over. Bildeformatet er 16:9-optimalisert fullskjerm. Av tilleggsmateriale finnes sceneaksess, biografier, en minidokumentar, musikkvideo, slettede/alternative scener og trailer. Nok av godsaker å kose seg med.
Det er ingen tvil om at dette er en god film, men den har ikke klatret særlig langt opp på listene fordi den er litt spesiell, og dermed ikke treffer det store publikum. Den er heller ikke sær nok til at for eksempel filmklubbgjengere automatisk vil legge sin elsk på den, uten at dette nødvendigvis ville ha gjort noe forskjell. Den havner litt imellom, men en ting er i alle fall sikkert - er du en småsær tenåring som synes 99% av alle mennesker i verden er hjernedøde idioter, er dette en film du vil digge. Og siden det i utgangspunktet ikke er snakk om en påkostet pengemaskin til flere hundre millioner dollar, kan jo de mest optimistiske av oss øyne håp om at noen for en gangs skyld er ute etter å fortelle noe.