Utgivelsen: 
Tideland (2005)
Tideland
Gilliam prøver å sjokkere med alle midler med Tideland. Det mest sjokkerende er at filmen er så smertefullt dårlig.
Jeliza-Rose (Jodelle Ferland) er en liten pike med to tungt narkomane foreldre. Etter at hennes usympatiske mor (Jennifer Tilly) dør, tar eks-rockerpappa (Jeff Bridges) henne med til bestemors forlatte hus ute på prærien. Pappa er selv fullstendig ødelagt av rus, og fullkomment ubrukelig til noe som helst annet enn å sitte i en stol.
Hun blir snart kjent med naboene; sinnsyke Dell (Janet McTeer) og støyende retarderte Dickens (Brendan Fletcher). Mesteparten av filmen består av Jeliza-Roses imaginare dialoger med de fire dukkehodene hun ser på som sine beste venner, alt mens hun synker dypere og dypere ned i dementia og de plagsomme naboene roper og skriker.
Det er en slitsom film på mange måter, og DVD'en begynner illevarslende med en innledningsmonolog av regissør Terry Gilliam. I denne leverer han på elegant vis et forhåndsspark til alle som ikke måtte like eller forstå filmen hans, så vet man at man er en idiot når man misliker den. Jeg velger å ta sjansen.
Jeliza-Roses opplevelser er alle sammen ubehagelige, vemmelige, traumatiserende eller truende. Gilliam har en slags oppfatning om at barn opplever alt så uskyldig, noe som skal forklare Jeliza-Roses sykelige fornektelse av fakta hun burde forstå, og hennes komplett uforståelige gode humør og skravlete samtaler med seg selv. Gilliam tror visst også at barn er så positive, glade og tillitsfulle at de nærmest er som hundevalper å regne. Så Jeliza-Rose knytter seg derfor øyeblikkelig til alle hun møter, om de er aldri så brutale og sinnssyke.
Filmen blir en pine å se, men bare delvis fordi den er ubehagelig og ekkel, attpåtil med eimen av truende seksuelle overgrep hengende i luften. På toppen av det hele har Gilliam klart å lage en helt ubegripelig kjedelig film. Det skjer lite, men det snakkes mye, og dialogen er ikke mange sure sildene verdt.
Visuelt sett er det pent, men helt tydelig på sparebluss. Her er det fint lite av Gilliams overdådige fantasi-tablåer og ville kameraføringer, men desto mer av lysegul prærie og forfalne hus.
Unge Jodelle Ferland er utvilsomt talentfull, men med en slik haug med vemmeligheter og så lite moro, virker det som en form for sjofelt barnearbeid å lesse hele filmen over på de smale skuldrene hennes. Man kan håpe at agenten hennes leser manus neste gang, og ikke bare den dårlig oppdaterte CV'en til regissøren.
Det er lenge siden jeg ble så skuffet over en ny film fra et gammelt idol, og når jeg hører Gilliams på samme tid aggressive og selvgratulerende uttalelser i ekstrastoffet, blir jeg mer redd enn noe han viste i filmen. Hvis han er fornøyd med dette, er det nemlig fare for at han aldri kommer tilbake til gammel form.
Teknisk
Bilde og lyd er helt oppe i den standarden vi kan forlange og forvente av en ny film på DVD. Ikke noe å trekke for her, heller ikke noe bemerkelsesverdig bra.
Ekstrastoffet er greit og dekkende, med både et vellaget kommentarspor, ærlige og direkte intervjuer med regissør og produsent, samt de obligatoriske småfilmene om effekter og selve innspillingen.
blog comments powered by Disqus