Utgivelsen: 
Kill Bill: Volume 2 [Quentin Tarantino Collection] (2004)
Mer hevn på boks
Andre del av Tarantinos hevn-epos er en utmerket film, men innfrir ikke løftene. Litt tregt, litt repeterende, litt genialt og litt av alt.
Fotogalleri
Den tidligere leiemordersken Beatrix Kiddo (Uma Thurman) har enda noen navn å krysse av på listen sin. Det blir mer martial arts, det blir flere filmreferanser og det blir mer moro. Men tempoet blir også tregere og tregere.
Tarantinos egen, offisielle versjon har alltid vært at Kill Bill skulle være én, lang film og ikke to. Med all respekt, det tror jeg ikke noe på. De to filmene har samme tema og samme historie, men de er likevel veldig forskjellige. Det er ikke egentlig det at Kill Bill 2 er dypere enn nummer 1, men den er nærmere. Vi får enda grundigere portretter av de cineastiske arketypene våre, vi får lengre samtaler og vi får flere runder med tegneseriepsykologi.
Ikke noe av dette er galt i seg selv, men jeg føler enda en gang at Tarantino prøver å piske genialitet ut av noe som i seg selv slett ikke er genialt. Rollefigurene i Kill Bill-filmene er ikke egnet til psykologiske nærbilder og historien er ikke verdt å dvele med eller å utdype, for den er heller enkel. Dette er tilsynelatende innholdsmessige problemer, men de påvirker hele filmens form og fører til at det hele går tyngre og tyngre og saktere og saktere.
Mye fint er det likevel. David Carradine som skuespiller var mer en studie i stil enn noe annet, men her får han fremvise tonnevis av stil. Michael Madsen får utfolde seg som en harry usling, og han gjør hvert eneste snufs og skuldertrekk til noe varig og spesielt. Gordon Liu som Pai Mei står for filmens mest imponerende demonstrasjoner av corny skuespill og moves som tar pusten fra deg.
Daryl Hannah er fascinerende ond som Elle Driver, jeg ante ikke at noe sånt bodde i denne langlemmede åttitallsblondinen.
Elle er den onde tvillingen til vår heltinne. Hun er blond og høy, hun er opplært i kung fu på ekstremt nivå og hun er Bills nye favoritt. Hun er til og med grundig, ærekjær og systematisk, akkurat som Beatrix. Men Elle mangler ikke bare disiplin og styring over følelsene sine, hun er også pil råtten, en genuint ond person med et grufullt hat mot de som er overlegne henne selv, og dyp forakt for de hun anser som underlegne.
Jeg har ikke så veldig mye imot selve temposkiftet, for en ren reprise på Vol. 1 ville vært meningsløs, til tross for variasjoner i kampstilene. Det jeg først og fremst har problemer med, er slutten. Det Tarantino gjorde med Kill Bill var å servere oss en gigantisk godtepose. Jeg har vært gjennom noen godteposer i mitt liv, og jeg vet at det naturlige instinktet er å gå for de beste bitene først. Likevel er det lurt å gjemme noe ekstra godt til slutt, og det er det Tarantino ikke har klart.
Fortellingen starter i friske 90 km/t, øker til 150, senker farten, men klarer å holde mer enn 80 i ulendt terreng... men så senkes tempoet gradvis og etter en lang strekning i bytempo, er vi fremme. Jeg hadde nok alltid håpet på at det endte med et øredøvende smell, iallfall et heidundrende fyrverkeri.
Teknisk
Igjen et varierende bilde. Noe av det skyldes nok råmaterialet, som filmingen av Mai Peng i naturlig lys og muligens håndholdt kamera. Men noe er uforklarlig. Lyden er bra, iallfall DTS-sporet. Fortsatt ikke spor av ekstrastoff. Filmen er tilgjengelig i et vakkert innpakket boks-sett; Quentin Tarantino Collection.