Utgivelsen: 
Dreamgirls (2006)
Dreamgirls
Deena, Effie og Lorrel har sunget sammen siden de var små, og etter en solid innsats på en talentkonkurranse tidlig på sekstitallet, får de sjansen til å bli profesjonelle. The Dreamettes, som de kaller seg, blir backing-sangere for den rå soul-kongen Jimmy ”Thunder” med løfte om solokarriere så snart sjansen byr seg. Manager og bilselger Curtis Taylor Jr. lover å ta seg av dem. På kjøpet får han Effies bror, C.C., en talentfull låtskriver. Curtis ser snart at for å bli en ekte suksess, er de nødt til å krysse over fra de svarte R&B-listene til pop-listene. Rasisme, frykt og grådighet fra de ”hvite” plateselskapene er voldsomme hindre, men Curtis vil ikke la seg stoppe. Selv om det betyr at han må gi avkall på begreper som ærlighet, integritet og lojalitet.
Filmen følger The Dreamettes, senere The Dreams, fra tidlig sekstitall til sent syttitall, akkopagnert av heftig soul med solid trøkk. Dette er egentlig historien om The Supremes med Diana Ross i spissen, hennes tragiske rival Florence Ballard, plateselskapet Motown og eieren Berry Gordy Jr. Det er ikke lagt mye skjul på det heller, bare sånn omtrent nok til å slippe søksmål og komme fra det med noen lite oppriktige unnskyldninger til motstykkene i den virkelige verden.
Og det er en fabelaktig god historie! Her er nerve og spenning, nervøsitet og prestasjonsangst, her er humor og musikk, svik og bedrag, romantikk og skuffelser. Musicalen er av sin natur et melodrama, men her har dyktige forfattere og regissør/manusforfatter Bill Condon klart å lage ekte dybde, ingenting er svart-hvitt og alle karakterene har flere dimensjoner. Det er ikke én karakter som fremstår bare som et påskudd for en sang, alle som én er ekte og mangslugne personligheter med sin funksjon i den frodige historien. Det er noe nådeløst og kompromissløst over det hele. Fortellingen om The Supremes kunne blitt fortalt i form av en sår liten film – som advokatene til Diana Ross kunne trampet ned. Men dette veritable lokomotivet av en musikal, så høyrøstet og fargerikt, virker ustoppelig. Diana Ross nekter visstnok for å ha sett filmen eller musicalen så derfor kan hun dessverre ikke kommentere...
Det var etter sigende noe av en kamp for å få satt sammen dette skuespillerensemblet, men det var det verdt. Særlig Jamie Foxx’ engasjement satt langt inne, men jeg kan knapt se for meg noen andre som kunne spilt Curtis. Foxx gjør en fin figur av en musikkglad idealist som lar seg korrumpere mer og mer, han går glidende og troverdig over fra å være helten til å bli skurken. Beyoncé har jeg før trukket frem som overraskende dyktig i komediene hun har vært med i, med en flott utstråling på lerretet. Her viser hun muskler som skuespiller i rollen som Deena (som igjen er Diana Ross); hun har tydeligvis langt mer enn bare karisma og stemme. Jeg begynner å se frem til å se henne i en regulær karakterrolle, og jeg tror hun kan spille de andre syngedamene med skuespillerpretensjoner rett av banen.
Eddie Murphy har gjort mye rart og mye galt. Her trår han ikke feil et sekund, og det er vel i tråd med den merkelige karrieren hans at han skal gjøre sin beste karakterrolle i en musical. Hans brautende, rå soulsanger (bygget på bl.a. James Brown) er like utemmet av scenen som på scenen, men Murphy klarer med små midler å gi karakteren forsonende trekk, slik at vi ender opp med å like dette svinet. Danny Glover er som sedvanlig solid og sterk, og jeg kan bare ikke skjønne hvorfor det gikk så galt med karrieren hans på nittitallet. Jeg håper dette betyr et comeback.
For rollen som Effie hentet de inn vinneren av amerikanske Idol. Kanskje de har høyere standarder over there, for Jennifer Hudson er et funn. Med en stemme som kan sammenlignes med Aretha Franklin skulle hun egentlig ikke trenge mer i livet, men jenta kan spille også, noe hun demonstrerer med bravur når nedturen starter.
En helstøpt underholdende og intelligent film, og man kan til og med lære noe av den. Spilletiden virker litt truende, hele to timer og ti minutter. Men tiden fordamper i selskap med hete The Dreamettes og het soul. Det eneste forbeholdet jeg må ta, er at det er en stor fordel å like soul, blues og funk for å nyte dette. Men det gjør vel de fleste av oss?
Teknisk
Flotte klare bilder, en fin overføring som gjør ære på denne fargemettede filmen. Lyden er langt over gjennomsnittet, og jeg er klar over at gjennomsnittet er godt nå i 2007. Klar dialog, fin detaljmiks av lyder i bakhøyttalerne og musikken er pent plassert der den skal være, i hovedhøyttalerne. Det solide trøkket skyldes ikke minst denne fine miksen.
Ekstrastoff er det snaut med. En bunke deleted scenes som for det meste er uforkorterte utgaver av musikk som ble klippet ned i selve filmen. Helt fint, men ikke noe som gir økt innsikt i selve filmen, for det er ikke noe mystisk ved at noe av musikken måtte trimmes. Og en video med Beyoncé, som heller verken skader eller beriker.
Ingen kommentar, ingen dokumentar og dermed heller ingen on the record-innrømmelse av at dette handler om The Supremes og Motown. Jeg mistenker at dette ikke er helt tilfeldig... men jeg føler meg litt avspist likevel.