Utgivelsen: 
Modigliani (2004)
Kunst til besvær
Alle har hørt om Picasso, mens det er færre som vet hvem Modigliani er. Denne filmen vil neppe bidra til å endre på dette.
Dette er historien om Picassos bitre rival innen kunstverdenen. En mann hvis rykte og berømmelse er langt mindre enn Picassos, og som her blir portrettert av Andy Garcia. Modigliani sliter med en sviktende helse og en alt for stor hang etter alkohol og narkotiske stoffer. Malerkarrieren går ikke særlig bra, og uten solgte bilder kommer det heller ikke inn penger til å forsørge seg selv, sin kvinne og sitt barn. Den eneste økonomiske utvegen er å bli med på en malekonkurranse.
Historien er lagt til Frankrike rett etter første verdenskrig, men denne tiden klarer ikke filmen å fange inn særlig godt. Det ser ut som om handlingen foregår i nåtiden, men at folkene kler seg som på tidlig 1900-tallet. Den engelske talen kommer heller ikke til filmens gode, for det fremstår unaturlig, samtidig som den påtatte engelske aksenten ikke høres særlig troverdig ut. Det fremstår også noe underlig at italienske Modigliani snakker både engelsk og italiensk til seg selv.
Heller ikke historien blir fortalt veldig godt her. Det kan virke som om man har forsøkt å putte inn så mange hendelser og nykker fra denne mannens liv at man helt har glemt å sette dem inn i en fornuftig og fortellende ramme. Ofte satt jeg og lurte på hva diverse scener egentlig hadde i filmen å gjøre. Noen forsøker å forklare personen Modigliani, men som regel blir også dette for overfladisk og mer distraherende enn underholdene og informativt. Selve historien er for så vidt interessant, men filmen klarer ikke å fortelle den på en særlig god måte. Når heller ikke skuespillet overbeviser så lover ikke dette bra.
Det eneste ved denne filmen som jeg finner bra, og som til en viss grad kan rettferdiggjøre å se den er scenen hvor kunstverkene i konkurransen blir vist frem. Dessverre tar scenens slutt, og de påfølgende scenene, bort verdien. Det kunne blitt et veldig emosjonelt klimaks med sin kryssklipping, musikk og handling.
Musikken her er veldig god, noe den også er ved noen av de andre scenene, men ofte fremstår den for oppmerksomhetskrevende, eller for enkel i sin emosjonelle søken. Til tider blir det også et problem med forskjellen mellom diegetisk og ikke-diegetisk musikk. Her er introduksjonsscenen hvor et band spiller og ei dame synger, men det virker som om musikken kommer fra utenfor filmens handling allikevel. Med andre ord så fremstår ikke lydjobben veldig imponerende i ”Modigliani”.
Teknisk
Bildet på denne utgivelsen er bra, og det samme gjelder lyden. Bildeformatet er 16:9 fullskjerm (1.78:1), mens lyden kommer i valgfri 2.0 og 5.1. Under en scene mot slutten så fremstår lyden noe merkelig. Jeg tror støyen på lydsporet skal forestille regn, men det virker veldig underlig for lyden høres ut som uønsket støy, samtidig som det faller sollys inn på Modigliani og hans fru fra vinduet.
Av ekstramateriale er det tre trailere (denne filmen inkludert) og korte biografier om hovedrolleinnehaverne.