Utgivelsen: 
Kjærlighetens kjøtere (1995)
Kjærlighetens frysepunkt.
Hans Petter Moland har vært en av Norges mest spennende og suksessrike regissører de siste ti årene, og ”Kjærlighetens kjøtere” befester dette til de grader. Han pangdebuterte med ”Secondløitnanten” i 1993 og dette er hans andre film. Filmen er basert på romanen ”Larsen” av den danske forfatteren Peter Tutein.
Året er 1924. Den unge bygutten og dikteren Henrik Larsen, i Gard B. Eidsvolds skikkelse, melder seg til å delta i en pelsjegerekspedisjon til Grønland. Der skal han hjelpe to andre med å doble kvoten på dyreskinn. Randbæk og Holm, hhv. Stellan Skarsgård og Bjørn Sundquist, har allerede vært isolert i isødet i ett år og ser nok på denne nykomlingen som et problem istedet for den forsterkningen han er ment å være. Og i tillegg spiller han fiolin!
”Kjærlighetens kjøtere” tar for seg det ambivalente forholdet som oppstår mellom mennesker når de, på tross av uvennskap og ulikheter, er avhengig av hverandre for å overleve. Det er gnisninger fra første stund mellom Larsen og Randbæk. For mens Larsen er en håpløs romantiker er Randbæk en kald og vulgær kyniker. Tilsynelatende... Randbæk vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til dette nye, forstyrrende element som Larsen representerer. Han prøver å plassere ham nederst på rangstigen, som den nybegynneren han er, men så viser det seg at Larsen er tøffere enn han gir seg ut for.
Tredje mann i hytta er Jacob Holm, glitrende spilt av Bjørn Sundquist som samme år fikk Amanda-pris for sin innsats i ”Søndagsengler”. Holm er vitenskapsmann, og med sin nøkterne og jordnære holdning har han og Randbæk et avklart forhold seg imellom. Tilsynelatende... Jeg skriver tilsynelatende for under disse ekstreme omgivelsene er det vanskelig å plassere de involverte i båser, og ytterpunktene i personlighetene kommer til syne. På godt og vondt. Disse tre er dømt til å jobbe og bo sammen i en knøttliten jakthytte i ett år, og er helt avhengig av å samarbeide for i det hele tatt å overleve det strenge klimaet på Grønland. Her eksisterer intet vennskap, bare forståelse av en gjensidig avhengighet for å overleve.
Det samme forholdet kan en si eksisterer mellom mennene og den golde naturen de lever i. Naturen gir dem både levebrød og mat, men samtidig kan kulden og klimaet drepe dem.
Så hva skal så denne Larsen på ut i isødet å gjøre? Det kommer faktisk ikke helt klart fram i filmen. Filmen åpner med at han prøver å selge sine dikt på gata i Oslo. Han har ikke fått gitt dem ut på noe forlag, så penger kan nok være et motiv. Han går også i gifteplaner med sin kjære Gertrude, så det kan være han tar en Finn Kalvik – han prøver å finne seg sjæl før han slår rot i livet. Men det er egentlig ikke så viktig å vite hvorfor.
Hoveddelen av filmen foregår i eller utenfor den trange jakthytta. I begynnelsen av filmen får vi et lite innblikk i forholdet mellom Gertrude og Larsen, og kontrasten er mektig mellom det elskende paret og, i neste klipp, det iskalde golde nord. Filmen er spilt inn på Svalbard, men her er det ingen bebyggelse og turister, bare den lille jakthytta som huser de tre pelsjegerne.
Ettersom handlingen forløper, får vi en anelse om at dette umulig kan gå bra. Her blir det ingen ”happy ending”. Men det er likevel ingen forutsigbar film. På ingen måte. Her kan alt skje, og det gjør det også. Hvordan det hele ender, skal jeg la være opp til deg som leser å finne ut av selv.
Bak denne produksjonen står kanskje noe av det beste Norge har å by på når det gjelder filmkunst. Sundquist og Skarsgaard er to kjemper innen nordisk film- og teatervirksomhet, og har vært det i en årrekke. Gard B. Eidsvold har den herlige dualiteten i øynene (a la Steve Buscemi), som gjør seerne usikre på om karakteren han spiller er naiv og uskyldsren, eller rett og slett er sterk og heltemodig. Han, sammen med Sundquist og Skarsgaard, er perfekte i rollene sine. Jeg vil faktisk påstå at kanskje Skarsgaard gjør sin beste rolle noensinne.
Der andre norske filmer bruker det fantastiske landskapet arktiske strøk har å by på som en slags turistreklame eller som en liten overgangssnutt i handlingsforløpet, er fotograf Philip Øgaard’s bruk av omgivelsene bare med på underbygge stemningen i filmen. Her er det menneskets drama som står i sentrum og ikke isbjørn og sel. Med på å bære handlingen er Terje Rypdals musikk. Hvorfor han ikke er mer brukt som komponist i norske filmer, er for meg et mysterium. Hans iskalde syntesisere og gitarspill kommer og går, nesten umerkelig, mens våre tre jegere strever med sitt.
Alt i alt er dette en film uten svakheter. Alt stemmer, og dette burde være en film som får en fin plass i din filmsamling.
Teknisk
Det er ikke mange filmene jeg har sett som er i 1,77:1 letterbox-formatet. Hva som er grunnen til at dette er brukt her vet jeg ikke. Hvis du vil unngå ”svarte streker” er det nok bedre å se denne utgaven på en fullskjerm eller en bredskjerm. Ellers er bilde og lyd helt upåklagelig. En blir jo aldri fornøyd om ikke lyden er i 5.1, men 2.0 surround som er velbalansert både i tale, musikk og effekter er helt greit.
Det som slettes ikke er greit, er den totale mangelen på ekstramateriell. Jeg er overbevist om at både Moland og skuespillerne hadde hatt mye å si på et eller flere kommentatorspor, men dette er desverre ikke med. Kun filmografier over skuespillerne.