Utgivelsen: 
MacKenna's Gold (1969)
Blass western
Det ligger nok noe i uttrykket “alt som glimrer er ikke gull”, for her er en film som virkelig lurte meg med sin tittel (eller kanskje mer fordi det var en westernfilm og jeg var veldig tent på å se en westernfilm igjen). Denne filmen kom midt i Thompsons karriere; en karriere hvis første halvdel besto av flere godbiter som ”Cape Fear” (1962), ”The Guns of Navarone” (1961) og ”Ice-Cold in Alex” (1958), mens andre halvdel viste regissørens mindre gode sider, hvor blant annet hans ”Planet of the Apes”-oppfølgere og mange mindre gode 80-tallsfilmer med Charles Bronson i hovedrollen står som gode eksempler. ”Mackenna’s Gold” kom i skillet mellom den tiden hvor Thompson sto for kvalitet og søppel så jeg hadde et lite håp om at denne filmen skulle være av de førstnevnte. Dessverre er ikke denne filmen det. Den er akkurat hva den på papiret ser ut til å være: en film hvis kvalitet ligger midt mellom glam og skam.
Myten sier at det finnes store mengder gull i apachenes land. I en dal skal en hvit mann ha funnet store mengder gull, men for å unngå at gullet blir stjålet fjernet apachene mannens øyne slik at han aldri igjen kunne finne dalen. Siden denne tid har historiene om den Gyldne Dal blitt et yndet mål for håpefulle lykkejegere. Men er legenden egentlig sann?
Filmen tar oss med ut i apachenes land Arizona hvor vi får møte en rekke mennesker som leter etter det sagnomsuste gullet. I hovedrollen finner vi Marshall Sam Mackenna (Gregory Peck), som motvillig blir tvunget med på jakten etter gullet. Etter å ha sett en indianerhøvdings kart som viser hvor gullet skal være blir han tvunget av en bande banditter til å vise dem vegen. Ledet av den mindre fryktinngytende Colorado (Omar Sharif) fremstår banden som en relativt håpløs gjeng. Når en gammel kjenning dukker opp med sin gjeng av skattejegere og slår følge fremstår ikke gjengen stort bedre. En sheriff, en fjåsete banditt, en kidnappet kvinne, en indianer som konstant forsøker å voldta kvinnen, noen mutte apacher, en hevngjerrig, forelsket indianerkvinne og britiske eventyrere er noen av karakterene som samles her.
Kort og godt handler filmen om hvordan gjengen blir større og større ettersom folk dukker opp, og mindre og mindre ettersom de kommer ut for problemer på vegen til gullet. Filmen er over to timer lang, og det er ikke til å legge skjul på at det blir kjedelig å se på disse menneskene ture rundt i ødemarken så lenge. Noen av hendelsene underveis er underholdende, som den noe sære badescenen hvor den sjalu indianerkvinnen Hesh-Ke (Julie Newmar i hennes eneste fullstendig nakenscene) bader naken. Ikke det at scenen er så veldig spennende, men det er fascinerende å se hvordan amerikansk film benyttet/benytter unødvendig nakenhet kun for å trekke tilskuere – for scenen har lite å si for filmens handling.
Andre hendelser fremstår som direkte misvisende. Et eksempel her er Colorado som fremstår som et lite barn. Han prøver å være ond, men later egentlig til å være from som et lam. Jeg klarer rett og slett ikke å kjøpe hans karakter som banditt. Et annet er denne indianeren kalt Monkey. Hvor dum er han egentlig når han forsøker å voldta en kvinne mens sheriffen ligger i samme rom? Videre er bluescreeneffektene til tider dårligere enn Lloyd Christmas (Jim Carrey) i ”Dumb & Dumber” etter å ha fått i seg avføringsmiddel. Mye av filmens innhold fremstår så lite troverdig at halvparten ville fått meg til å lure på om Thompson egentlig lagde ”The Guns of Navarone”. Var det det samme Clint Eastwood tenkte da han takket nei til hovedrollen i ”Mackenna’s Gold” for heller å spille i ”Hang ’Em High”?
Filmen har sine positive sider, men alt i alt syns jeg den blir for lang, for usannsynelig, for dårlig gjennomført, for lite troverdige karakterer, for naiv i handlingsforløpet og rett og slett for kjedelig. Et godt eksempel på dette er den mildt sagt epilepsifremkallende scenen hvor lyset flimrer som en effekt av solens oppgang ved den Gyldne Dal. Usannsynelig, unødvendig og klumsete utført fremstår denne scenen som et forvarsel på Thompsons fall som regissør.
På den positive siden har vi Quincy Jones musikk som i sin tid ble nominert til Grammy for beste filmmusikk. Prisen stakk dog Burt Bacharach av med for sitt score i filmen ”Butch Cassidy and the Sundance Kid”. Scenen hvor hesten som Mackenna ligger bundet på føres over en smal og utrygg hengebro er også noe jeg vil fremheve som et av filmens sterkeste sider. Måten spenningen i scenen bygges opp på gjennom bilder fra broen, fallet under og hestens reaksjon får scenen til å virke veldig faretruende, og har dermed en god virkning på tilskueren.
Tekniske
Columbia Tristar disker her opp med et anamorfisk bilde i format 16:9 letterbox (2.20:1), og et 5.1 lydspor, så på det tekniske er det lite å klage på. Bildekvaliteten på selve filmen er naturligvis noe blass og man ser at det ikke er en ny film, men dette er blitt en selvfølge ved eldre filmer. Tidens tann setter sine spor. Det ser dog ikke verre ut enn at filmen tar seg bra ut i bildesiden.
Man kan velge mellom engelsk, fransk, spansk, tysk og italiensk tale, samt en rekke språk for tekstingen – norsk inkludert.
Av ekstramateriale finner man trailere for to andre filmer, ”Alvarez Kelly” og ”The Man from Laramie”, samt en for den gjeldende filmen. Kvaliteten på trailerne er noe varierende, men den til ”Mackenna’s Gold” er vel kanskje mest interessant i denne sammenheng. Som selve filmen blir den for lang og gjenspeiler ganske godt hvor midt på treet filmen er. Traileren legger sterk fokus på ”The Guns of Navarone” og prøver å overbevise tilskueren om at denne filmen er enda mer spennende. Dette er selvfølgelig bare tull.
En reklameplakat for filmen har også blitt inkludert, samt filmografiene til regissør Thompson og skuespillerne Gregory Peck, Omar Sharif og Telly Savalas. Alt i alt er det tilgjengelige ekstramaterialet greit nok og det tekniske veldig bra.