Amy (2015)

Uhyre godt og effektivt fortalt historie fra det virkelige liv

Historien om Amy Winehouse er en hjerteskjærende fortelling om kynisme og misbruk, og i dokumentarformatet blir det en svært sterk og nær opplevelse.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook11.11.15

Fotogalleri

Få artister i vår tid har opplevd den samme plutselige populariteten som den Amy Winehouse opplevde på midten av det forrige tiåret. Hun ble raskt en skandaleombrust person som havnet lenger og lenger ut på kjøret, og møtte sitt endelikt etter lengre tids narkotika- og alkoholmisbruk. Gjennom en stor mengde private videoer og mye andre arkivklipp, får vi i denne dokumentaren et nært og vondt portrett av et menneske som brant for musikken, men som brant ut av helt andre årsaker. Winehouse sin skjebne var og er en tragedie, og det er rystende og smertefullt å få et innblikk i hvordan hun selv – godt hjulpet av media og giftige personer rundt seg – havnet i en vond spiral som endte på tragisk vis.

Det er bestandig spennende å møte en dokumentar som dette. I de tilfellene hvor dokumentarer handler om avdøde personer, vil subjektenes egen stemme bestandig være fortalt gjennom andres. I denne filmen er det i hovedsak flere sentrale personer i Winehouse sin nærmeste krets som forteller og fortolker. Dette er deres opplevelser, og filmens røde tråd følger de vitnesbyrdene som fortelles. Den røde tråden dreier seg i hovedsak rundt hvordan det var mulig å ende opp med en så tragisk skjebne, og argumentet fremstår som svært godt og troverdig. De historiene vi får høre kan ofte bekreftes gjennom arkivklipp, og selv om dette selvfølgelig kan misbrukes og manipuleres av filmskaperne, virker det ikke sannsynlig.

Der hvor mange dokumentarfilmer tar for seg de store, avgjørende hendelsene i menneskers liv, gis det i Amy stort rom til hendelsene som formet personen Amy Winehouse, selv om de var aldri så små og ubetydelige på overflaten. Innblikket bak kulissene og den gode forhistorien, bidrar til å gi et mer helhetlig bilde av myten om artisten og mennesketAmy Winehouse. Filmen fokuserer ikke utelukkende på elendigheten, men fremhever også det utrolige talentet som lå bak den store suksessen. Mest av alt handler filmen om hvordan et menneske som brenner for musikken – og ikke kjendisstatusen – kan havne på feil spor som følge av en intens oppmerksomhet. Det er dette som smerter mest. Winehouse var i utgangspunktet bare glad i musikk, og ønsket ikke alt oppstyret. Her finner man også det store paradokset ved kunsten. For å kunne leve av musikken er man avhengig av å nå ut til mange mennesker, men det er også disse menneskene som kan ødelegge deg i samme slengen.

Mange ganger lot jeg meg provosere av det jeg fikk se og høre. Den kynismen mange rundt Winehouse hadde, er direkte sjokkerende. Hennes ektemann Blake Fielder-Civil var en Dr. Jekyll og Mr. Hyde i livet hennes. Samtidig som han var hennes store kjærlighet, var han også mannen som introduserte henne for narkotika. Elendigheten dette medførte for henne kan nesten ikke beskrives. Det aller verste er likevel måten faren misbrukte henne. I en periode hvor Winehouse prøvde å komme seg på rett kjøl, utnyttet han henne til selv og tjene penger, og han fremstår som en sjarlatan, en egoist og en destruktiv kraft i livet hennes.

For meg er det to ting som er særskilt viktig med Amy. For det første fremstår filmen som et nakent og ærlig portrett som kommer nesten ubehagelig nært innpå hovedpersonens innerste og mest private sfære. For det andre er filmen en liten advarsel til dem som drømmer seg bort og ønsker å bli kjendiser for en hver pris. Dette livet er ikke så flott som glatte kampanjer og polerte TV-opptredener vil ha det til. Kjendistilværelsen kan ofte være stygg og kompromissløs, og det er en viktig ting å være klar over. En tydeligere og sterkere billedliggjøring enn Amy kunne knapt vært laget. Selv om filmen er grafisk i eksponeringen av både psykisk og fysisk forfall, overlates flere sentrale deler til seerens refleksjon. Bildene vår egen fantasi skaper er om mulig enda verre enn de virkelige hendelsene.

Det er lett å være etterpåklok, men det finnes liten tvil om at det er mange som burde skamme seg over hvordan de oppførte seg i møtet med 2000-tallets store souldronning. De færreste blant folk flest var klar over hvor ille det faktisk stod til, for media forskjønner elendighet, og besøk på rehabilitering og avlyste konserter avfeies nærmest som trivielle hendelser. Amy kommer bak fasaden, og viser et foruroligende bilde av styggedommen som rører seg i kulissene til mange kjente mennesker. Filmen er en advarsel, like mye som et intimt portrett, og er derfor en av årets sterkeste dokumentarfilmer.

Teknisk
Bildekvaliteten er ikke den aller beste, men dette skyldes i hovedsak at mye av kildematerialet er lavoppløst og i utgangspunktet ganske dårlig. Lyden er ok, men også her er kildematerialet den største kvalitetsbremsen. Det er ikke med noe bonusmateriale på utgivelsen.