Regissør Francisco Vargas ønsker å fortelle oss noe om menneskeheten. Hans visdom kommer til syne gjennom tre generasjoner mennesker – en bestefar, en far og en sønn – og deres undertrykte tilværelse et eller annet sted i det latinamerikanske landskapet.
Det er bestefaren, Don Plutarco Hidalgo (Ángel Tavira), som får mest spilletid her. Han er også fiolinisten med sine utmerkede soloprestasjoner. Vi hører hans melodi, og hvordan den på sitt sorgmodige vis forsterker hele den filmatiske opplevelsen.
Plutarco havner i en kinkig situasjon når han på den ene siden har sønnen som ivrig motstander og geriljasoldat, og på den andre siden militærkapteinen som tvinger Plutarco til å spille fiolin for ham, med et ønske om å kanskje lære det selv en gang. Kapteinens ønske er mildt sagt lovens budskap, så for å få lov til å fortsette å passe avlingen sin må den gamle mannen spille. Men når han spiller stopper all uro opp, om enn bare for en kort stund, men vi ser at han er i anstrengte omstendigheter.
Åpningsscenen til Fiolinen er av det bedre man kan få. Kamera er omhyggelig plassert litt ned i horisonten og samtidig litt bortgjemt bak en stol. Scenen, i likhet med resten av filmen, er i svart/hvit, og på stolen sitter en kneblet mann og blir torturert mens noen vil vite hvor noen våpen er gjemt.
Vargas er sparsommelig i denne scenen. Han avslører ikke for mye, men gir oss heller en ubehagelig opplevelse gjennom lyd, små bevegelser foran kamera og det alvorstyngede og fargeløse bildet. Her er det altså rett på sak.
Likevel klarer aldri filmen å følge opp om denne glimrende åpningen. Historien blir for dvelende, og det er vanskelig å oppfatte den egentlige intensjonen bak filmen. Ikke føler jeg at den såkalte livsvisdommen som representeres gjennom Plutarco er så mye å gripe tak i heller. Samtidig hadde det gjort seg om filmen hadde vekslet mellom svart/hvit og farger. Kanskje fargene burde ha inntruffet allerede etter åpningsscenen for å forsterke hele opplevelsen?
Så selv om Tavira gjør en utsøkt figur i gamle Plutarco er det skuffelse som sitter igjen i ettertid. Tavira fikk prisen for beste skuespiller i Cannes 2006, men mangler folk rundt seg som bidrar til å løfte denne filmen hakket lenger opp.
Teknisk Coveret lyver. Filmen er ikke i farger, men i svart/hvit. Dette fører til at vi snytes for de nydelige fargene som representeres på coveret. Et samspill mellom farger og ikke farger tror jeg ville hevet filmens estetikk betraktelig, og kanskje bidratt til å skape kontraster i tillegg. Bildet kommer for øvrig i 16:9 fullskjerm. Noe uklart er det til tider, men samtidig blir vi tidvis møtt av glimrende bildekomposisjoner.
Lyden er i Dolby Digital 2.0. Det er kanskje ikke behov for så mye mer i denne filmen. Det er i hvert fall ingenting som høres unaturlig ut ved lydsporet.
Som forventet har vi ikke noe ekstramateriale å saumfare på denne utgivelsen.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
