Utgivelsen: 
Gå og se (1985)
Verdens beste krigsfilm?
Tittelen sier det meste. Nå skal du få vite hvorfor.
Den kalde krigen og spenningen rundt den markerer seg som selve drivkraften for hvorfor denne filmen ble laget. Minnene fra den forrige store krigen var for nådeløse, og man måtte skape et vitnesbyrd for all den elendige fordervelsen som tyskerne brakte med seg noen tiår tidligere. Minnene fra den gang burde virkelig illustrere alvoret i våpenkappløpet.
I den forstand ble ikke regissør Elem Klimov helt fornøyd med sin krigsfilm, som i utgangspunktet hadde fått tittelen Kill Hitler. Klimov hadde sett for seg en råere og mer virkelighetstro skildring av tyskernes herjinger i Hviterussland. I stedet endte han opp med en bejublet pikaresk fortelling langt mer tro enn folk flest har erfart verken før eller etter, og så brutal at man knapt tør tenke på hva Klimov egentlig hadde sett for seg når han kaller Gå og se for en reservert film.
Hovedpersonen i filmen er en gutt ved navn Florya (minneverdig spilt av Aleksei Kravchenko). Han melder sin tjeneste for partisanene. Nå skal landet forsvares! Problemet er bare at hele landsbyen hans blir drept og de brave partisanene blir spredt litt rundt omkring. Ergo ender Florya opp så godt som alene. Han er døv etter noen bombeslipp, og fullstendig ute av stand til å fatte hva han står overfor.
Filmens sterkeste kort er mangelen på glorifisering av krig, slik som for eksempel det mye omtalte broderskapet. Nettopp derfor blir den omtalt som en antikrigsfilm. Vi finner ingen actionpregede kamphandlinger, men i stedet Florya som søker dekning bak en skutt ku når patronene hagler rundt ham. Og når krigens skjellsettende handling skal illustreres, vektlegges tyskernes forbryterlige opptredener, som ved nedslakting av alt de kommer over.
Dette er samtidig den virkeligheten som møter Florya. Og sinnet hans faller gradvis, ikke akkurat uforståelig, i grus. Her er ingen å støtte seg til. Bare elendighet og traumatiserende opplevelser som rent estetisk utnyttes til det fulle gjennom praktfulle ansiktsbilder. Sjelden har vel et ansikt sagt så mye som når kameraet har beveget seg helt inn i ansiktet til Florya. Bak dette ansiktet skjuler det seg forferdelige minner om nedbrenninger av landsbyer, brannskadde mennesker, og døden generelt; stort sett handlinger det ikke går an å reversere, og nettopp derfor er filmens motiv så uhyre sterkt. Vi vil helst ikke oppleve dette flere ganger.
Totalt ble 628 hviterussiske byer brent ned av tyskerne. Stort sett ingen mennesker ble skånet. Her finnes vel egentlig ingenting å glorifisere.
Teknisk
Filmen er gitt ut i 4:3 fullskjerm. Noen fargegjengivelser kan ha en tendens til å blafre i enkelte sekvenser, men stort sett ser filmen ganske bra ut.
Lyden kan få sitt utspring enten i Dolby Digital 5.1 eller mono. Undertegnede valgte selvfølgelig surround-sporet, og ble imponert over den jobben som har blitt lagt ned for å få sporet så godt som mulig med tanke på omstendighetene. Glem uansett ikke at dette ikke er noen Hollywood-film med Will Smith i hovedrollen, så man bør ikke forvente for mye.
Forventningene til ekstramateriale er sjelden de største til reale klassikere, men denne gangen overraskes man av en del intervjuer som gir ekstra grobunn til den filmopplevelsen man har blitt servert. En introduksjon av Elem Klimov viser seg å være omtrent 20 minutter lang og inneholder litt mer informasjon enn man trenger i forkant av filmen. Introduksjonen kan med stor fordel ses etterpå.
Foruten dette er det lagt ved noen russiske propagandafilmen for de med interesse for sånt, bildegalleri og trailere. Et stort pluss går også til Another World Entertainment for utfyllende booklet i DVD-coveret. Men slå gjerne av caps-locken neste gang. Store bokstaver er en del vanskeligere å lese enn små.