Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Street Fighter (1994)
Utro mot kildematerialet
Street Fighter-spillet ble film, men selv om det er en tidvis underholdende tullefilm har den tragisk lite å gjøre med kampsport-spillet den skulle bygge på.
Fotogalleri
General Bison (Raul Julia) er en ravende gal krigsherre som har fått fotfeste i det oppdiktede landet Shandaloo i Sørøst-Asia. Han tar en haug med gisler og forlanger 20 milliarder i løsepenger. Allied Nations sender tropper for å stanse ham, ledet av den ikke helt stabile oberst Guile (Jean-Claude van Damme) og hans løytnant Cammy (Kylie Minouge). I tillegg har Ken og Ryu og Chun-Li og Sagat og andre karakterer fra spillet biroller og bihistorier på gang.
Jeg hadde forventet meg en god tullefilm med masse martial arts, men dessverre ble jeg snytt for det siste. I stedet for Street Fighter virker dette som en filmatisering av et middels enkeltoppdrag fra noe fra Command & Conquer, komplett med fargerike uniformer, tungt overspill og settings som får Blofelds hovedkvarterer i de første Bond-filmene til å virke nøkterne og ekte. Regissøren de Souza later til å blåse hele Street Fighter en lang marsj, og kjører sitt helt eget show her.
Man kan ikke ta dette på alvor, og det er neppe meningen heller. Det er urealisatisk, delvis usammenhengende og temmelig dumt. Til gjengjeld er det fargerikt og kinetisk, og selv på sitt mest plastikkaktige er effektene morsomme. Men selv som B-film holder det ikke. Det kommer hyppige anslag for intriger som aldri utspiller seg, actionsekvensene er sørgelig antiklimatiske og den store fighten mellom helten og skurken er det reneste nonsens. Hvor morsomt er det egentlig å se van Damme, med muskler så store at de antakeligvis har egen infrastruktur, banke livskiten ut av den slanke karakterskuespilleren Raul Julia?
Det som til slutt klarer å berge filmen fra terningkast to er overraskende mange innslag av humor som på merkelig vis fungerer. Nå snakker jeg til og med om tilsiktede gager og ikke ufrivillig humor. Man skal ikke se bort fra at forfatter-regissør de Souza kunne vunnet mye på å gå for ren komedie.
Bildet
Det kunne godt ha vært noen hakk skarpere, men BD-formatet bidrar iallfall til å ivareta de spillende fargene som filmen er overøst med. Det står til bestått og vel så det for en femten år gammel film.
Lyden
Den originale lyden er i grunnen lite imponerende i seg selv, så selv om TrueHD-miksen er kraftfull og dynamisk, blir den også lite imponerende. Lydmessig er faktisk filmen en skuffelse, for her skjer mye som hadde virket tøffere med et kreativt lydspor. Men det er ikke BD-versjonens feil.
Bonus
Et helt greit kommentarspor er hovedattraksjonen her. Ikke veldig underholdende, men samvittighetsfullt og pent utført av de Souza. Den såkalte dokumentaren varer i drøyt fem minutter og virker mer som en lang reklamespot, og de to utelatte scenene nokså uinteressante. Et lite utvalg av trailere, mest fra nye og gamle SF-spill avslutter bonuspakken.
blog comments powered by Disqus