Utgivelsen: 
The Limits of Control (2009)
Kvasivrøvl fra en gammel ringrev
Når Jim Jarmusch roter det til, så gjør han det skikkelig!
Se filmklipp
Velkommen til min korteste filmomtale noensinne. Grunnen til det er todelt: først fordi filmen er anmeldt på våre nettsider tidligere, men også fordi dette var to timer med det reneste vrøvl.
Jeg har hatt stor glede av Jim Jarmusch sine tidligere filmer som Down by Law, Stranger Than Paradise og ikke minst Broken Flowers, men denne gangen roter han det skikkelig til for seg selv. Åtti prosent av filmens spilletid går med på å betrakte hovedpersonen som går rundt, drikker kaffe eller stirrer tomt ut i luften.
Isaach De Bankolé som spiller hovedrollen går rundt med steinansikt som en mystisk forbryter av et eller annet slag, og får nye instrukser (eller noe i den duren) av drøssevis av kryptiske mellommenn. For til slutt å ende opp som leiemorder.
Man kan kanskje spore et snev av en historie om man prøver å analysere tittelen opp mot handlingen, men hvem gidder vel? Når sluttscenen kommer, og Bill Murray gjør entré er man utslitt av å prøve å holde øynene oppe. Den hadde kanskje fungert som kortfilm, og da mener jeg kort. Fem minutter hadde vært mer enn nok for å få frem poenget med kontroll eller ikke kontroll på sine omgivelser, og at den som bruker fantasien kan gjøre hva som helst.
Eneste plusspoenget er fotograferingen, den er fin, resten er søppel. Skuespillere som John Hurt, Tilda Swinton og Gael García Bernal dukker opp i småroller, men virker like forvirret som Jim Jarmusch.
Skjerp deg, Jim!
Teknisk
Bildet er i 1.78:1 og ser bra ut, lyden er 5.1 Dolby Digital og klarer fint å gjengi bygater, helikopter og den lille dialogen som er med.
Ingenting ekstra. Litt synd, for jeg kunne godt tenkt meg å se Jim Jarmusch forsvare denne kalkunen.
Stryk til utgiver for å prøve å markedsføre den som “crime-thriller.” Den er ikke i nærheten av verken krim eller thriller.