Utgivelsen: 
En leksjon i kjærlighet (1954)
En leksjon i kjedsomhet
Etter 15 års lykkelig ekteskap klarer ikke David Ernemann (Gunnar Björnstrand) å holde seg i tømmene lenger. Som kvinnelege møter han stadig vakre kvinner, og når den unge og virile Susanne Verin (Yvonne Lombard) legger an på ham så lar han seg forville inn i fordervelsen. Etter en sommerferie sammen med Susanne forstår David at han fortsatt elsker sin kone, Marianna (Eva Dahlbeck), og dermed begynner hans jakt på å få henne tilbake. Det viser seg dog at også hun har en elsker, nemlig hans tidligere kunstnervenn Carl-Adam (Åke Grönberg).
Denne filmen skal forestille en komedie, men jeg kan ikke si jeg syns den var særlig morsom. Hver sin smak sier du kanskje, og sant er det, men jeg tror ikke dette er en film som faller i så veldig manges humoristiske smak. Filmen ble nok oppfattet som mye artigere da den kom enn hva den gjøres nå, og siden jeg mener at en god film må kunne ha et livsløp som spenner over lengre tid så svekker dette ”En leksjon i kjærlighet”. Morsomhetene blir ofte for enkle, eller rett og slett for kjedelige. Noen ganger treffer filmen spikeren på hodet, men alt i alt så ser det ut som om planken har fått seg en heftig omgang juling. Et par skeivt innhamrede spikre sitter det faktisk i også.
Karakterene i filmen er i bunn og grunn godt håndverk. De har sjarm, de er underholdene og de fengsler, men flere av skuespillerprestasjonene kunne derimot trengt et par runder til under høvelen. Dette er kanskje flisespikkeri, men jeg har litt problemer med å godta fremstillingen av flere av karakterene. Eva Dahlbeck gjør en god innsats når hun spiller den yndige kvinnen Marianne, men når hun spiller den barnlige, viltre Marianne glir det ut. Harriet Anderson, som spiller Nix, gjør en mildt sagt slitsom, og til tider regelrett dårlig skuespillerprestasjon som Marianne og Davids datter, mens Björnstrand gjør en god jobb som David, foruten små glipper her og der. Problemet her er at skuespillerne ofte overdriver skuespillet for å fremstå komiske, men i stedet for å være komiske ender de opp med å fremstå plagsomme. Grunnmuren er god, men bærebjelkene holder ikke.
Som dagens rivemester blir mitt neste oppdrag å gå løs på dialogene. Det blir rett og slett for mye prat her. Mye av humoren ligger nok i de kjappe, tørre og innsiktsfulle kommentarene, men det blir ikke bare hektisk og slitsomt å høre på etter hvert, men også lite troverdig når samtalene til tider tar temmelig sære vendinger. Det høres ut som et skuespill fra før forrige århundre i det de raser gjennom lange, intrikate replikker og samtaler. Det høres på overflaten intelligent ut, men når man studerer det nærmere så blir det for det meste usannsynelig vås. Det blir nesten som å skru inn en vanlig skrue med stjernetrekker. Det kan se fancy ut, men det fungerer dårlig.
Til tross for at jeg vet at dette byggverket vil falle sammen på bakgrunn av for dårlig reisverk så ser den til tider veldig bra ut. Filmen har sine sjarmerende sider, som for eksempel tilbakeblikket til oppholdet hos Davids foreldre, samt scenene hvor David skal levere tilbake nøklene til Susanne og den hvor han blir tatt på fersken i å kysse henne for første gang, men det hjelper ikke så veldig mye å ha flotte utskjæringer hvis det vrimler av stokkmaur rundt. Hvis jeg ser ekstra godt etter så tror jeg jammen meg det er termitter inni materialet også (nei, det var kanskje bare denne håpløse Amor som dukket opp på slutten?).
Nå er jeg kanskje litt streng med snekkermester Bergman her, men faktumet er at dette er langt ifra en av hans beste filmer. Den er faktisk ganske langt unna hans bedre filmer også.
Teknisk
Bildet kommer i 4:3 og er ikke overraskende i svart/hvitt, slik som de fleste av Bergmans filmer frem til 70-tallet. Bildeutsnittet skal jeg ikke kommentere noe mer inngående her siden jeg ikke kjenner til hvilket format det originalt ble filmet i. Bildet er for det meste veldig skarpt og fint, men ved i hvert fall ett tilfelle så blir bildet kornete. Det er ikke veldig forstyrrende, men det var såpass at jeg la merke til det.
Lyden kommer i mono, og ble i sin tid også mikset i mono. Dette er i og for seg helt greit siden dette er en film basert på dialoger, ikke musikk og lydeffekter. Denne filmen inneholder ikke så veldig stort kvantum av lyd at stereo er et must.
Tekstingen er grei, men til tross for problematikken rundt de store mengdene snakk i filmen (som selvfølgelig vil innebære at ikke alt kan komme med i tekstingen) så føler jeg at en god del av de ønskede morsomhetene og ordleken blir borte i tekstingen. Siden de snakker på svensk så går det relativt greit å se filmen uten teksting.
Denne utgaven kommer i en klippet versjon, noe som innebærer at det mangler fire minutter her. Jeg har ikke sett den fullstendige versjonen så jeg kan ikke si noe om hva som mangler, men vil bare påpeke at det finnes fire minutter til.
Null ekstramateriale. Det står på DVD-ens cover at det skal være en introduksjon av Ingmar Bergman her, men den har jeg ikke vært kar om å finne (hvis det da ikke er voice overen helt i begynnelsen av filmen).