Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street (2007)
Lite nytt under månen fra Burton og Depp
Tim Burton og Johnny Depps sjette samarbeid har heller få overraskelser i ermene, og selv om de begge er dyktige innen sine fag så fremstår dette som repetisjoner av deres tidligere arbeid.
Benjamin Barker (Johnny Depp) er lykkelig gift med den vakre Lucy (Laura Michelle Kelly), men lykken tar slutt i det dommer Turpin (Alan Rickman) får Barker sperret inne slik at han selv kan ta dennes plass ved Lucys side. Etter 15 år kommer Barker tilbake til London, som Sweeney Todd, for å finne sin hustru, deres datter, og hevne seg på de som gjorde ham urett.
Basert på Broadway musikalen ved samme navn, av John Logan (manus) Steven Sondheim (musikk), får vi en ny sanginfisert film med sterke kunstneriske toner og overdramatisert skuespill fra Tim Burton. Dette har blitt et varemerke fra Burton sin side, så det ligger ingen overraskelser eller nytenkninger her, og akkurat det setter visse begrensninger for filmen.
Med sin nesten to timer lange spilletid er det overraskende lite handling. Problemet ligger som ved mange musikaler at sangen tar overhånd, slik at handlingen blir nedprioritert. Som et resultat blir filmen noe langdryg og innholdsløs. Nå er jeg heller ikke veldig imponert over musikken, så svakhetene blir faretruende fremtredene.
Det rent kompositoriske er riktig nok skikkelig gjennomført, men full av klisjeer, intetsigende melodier og overpompøsitet innfrir ikke forventningene filmen gir ved å ha vunnet Golden Globe for beste musikal/komedie. Flere ganger fikk jeg inntrykk av at vokalmelodiene mest minnet meg om et tredjerangs prog-band, for det her går veldig på tomgang.
Vokalprestasjonene til skuespillerne er veldig sprikende, fra veldig bra til heller labert fra Johnny Depp, Helena Bonham Carter (mrs. Lovett, Todds medsammensvorne) og ikke minst den ekstremt nasale Jayne Wisener (Johanna, Todds datter). Siden de primært er skuespillere så gjør de en god jobb, men i musikksammenheng så holder det ikke veldig langt. Skuespillet er bra, men dette er roller disse folkene har spilt mange ganger nå, så noe annet ville overrasket. Dog er den motbydelig ekle ”kjekkasen” Jamie Campbell Bower (spiller Anthony, som forelsker seg i Johanna), en veldig plagsom karakter – mest på grunn av at det ikke oser kjekking noen veg. Fyren er bare fæl, og har sikkert blitt valgt pga. sangkapasitet.
Filmen i seg selv er bra den, men dette er nok først og fremst en film for de innbitte Tim Burton-tilhengerne, eller de som ikke er så godt kjent med hans filmer fra før.
Teknisk Som forventet er bildet strålende og velpolert, slik at Burtons verden fremstår i det kunstneriske lyset den skal. Formatet er 1.78:1. Lyden er også god og bombastisk, og siden filmen er så musikkorientert, fremfor lydeffektbasert, så er ikke mangelen av DTS et stort savn. Lydformatet her er Dolby Digital 5.1.
Det er ikke noe ekstramateriale med på denne utgivelsen. Dette holder ikke mål når det finnes en amerikansk utgave med over to timer ekstra underholdning. For de som ser etter mest mulig valuta for pengene anbefaler jeg derfor å gå til anskaffelse av den amerikanske dobbeltdisc-utgivelsen fra Paramount (men husk soneforskjellene og at man da ikke får norske tekster).
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
