The Omega Man (1971)

Slitesterk klassiker

Low-tech og litt klønete, men sjarmerende og spennende thriller med Charlton Heston i hovedrollen. Det er mange sci-fi-filmer fra 70-tallet som har tålt årene dårligere enn denne.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook19.02.09

Robert Neville (Heston) lever i Los Angeles etter at en menneskeskap epidemi har utryddet befolkningen. Han cruiser de tomme gatene mellom mumifiserte lik og spredte bilvrak, søppel flyter og butikker og boliger dekkes langsomt av støv og spindelvev. Men han er ikke så heldig at han er alene, for om natten kommer monstrene ut, lyssky, syke og døende mutanter har flokket seg rundt en uhyggelig og destruktiv leder, Mathias (Anthony Zerbe). De er etter Nevilles blod, og bare Lisa (Rosalind Cash) og hennes flokk pest-resistente venner kan berge ham. Hvis bare han klarer å berge dem først, for det er bare Nevillle som er immun mot smitten.

Hvis dette likner litt på I Am Legend, så er det korrekt, Omega Man var også en filmatisering av den samme fortellingen av Richard Matheson. Men i 1971 syntes de vampyrer var litt teite, så de skrev om handlingen til militarisme, en truende tredje verdenskrig og en fatal biologisk krig som lot til å ha startet ved et rent uhell.

For å kunne nyte denne filmen må man se bort fra dumme ting Heston har gjort og sagt som politiker og lobbyist, og definitivt legge bak seg Michael "Fat Bastard" Moores manipulerte og sjofle personangrep på mannen. Heston var en klassisk filmhelt, perfekt for store epos og blytunge replikker. Hele hans klassiske stil kommer perfekt til sin rett i Omega Man, rett og slett fordi all hans stil, patos og autoritet er så ufattelig bortkastet i hans beleirede isolasjon. Det er betegnende at han sliter mer i de romantiske scenene, men han påpeker jo selv at han er "the only boy in the world", så han kommer unna med det.

Filmen er klossete laget, ting henger ikke helt ihop hele tiden og ikke så rent få scener virker oppstyltede og konstruerte. Men likevel er det på sitt trege syttitallsvis spennende og fascinerende, og de mange bildene av en øde og ubevegelig metropol er så nifse i sin enkelhet at man lett tilgir svake effekter.

Hvis man er over gjennomsnittet interessert i film, er dette definitivt verdt å få med seg. Det skader heller ikke at man blir minnet om Heston som den dyktige og karismatiske skuespilleren han tross alt var.

Bildet
Som så mange eldre filmer, avslører digitale bilder og store skjermer hvor vanskelig det var å filme med svakt lys før i tiden. Dette er ikke noe unntak, men filmen livner flott til i scener med klar og fast belysning og later ikke tvil om at man ser BD-film og ikke DVD.

Lyden
Ærlig og oppriktig lyd i DD 1.0. Lyden er renset og klar, og mer trenger man ikke forlange. Omega Man har ikke de helt store lydeffektene uansett.

Bonus
En grei introduksjon med tilbakeblikk fra skuespillere og manusforfattere, de som fortsatt er i live. Og i tillegg en liten perle av en making of/promo-film fra 1971, mye verdifull informasjon og gode innsikter går tapt i stivhet og (dårlig) innøvd dialog, men høyst severdig. Sammen med traileren holder dette fint.