Pandorum (2009)

I verdensrommet kan ingen høre deg gjespe

Langdryg, rotete og uengasjerende film som gaper over altfor mye, og ender med å spy alt sammen opp igjen.

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook06.06.10

Fotogalleri

Vi befinner oss i fremtiden, menneskeheten har brukt opp ressursene på Jorden og sender det gigantiske skipet Elysium til planeten Tanis. En beboelig planet som ligger 123 år unna. Ikke lysår, men år – allerede her burde det begynne å skurre.

Filmen begynner med at Bower (Ben Foster) våkner opp fra hypersøvnen. Han er tilsynelatende alene, skipet er mørkt og han lider av hukommelsestap. Ikke lenge etterpå vekker han Payton (Dennis Quaid), og sammen skal de to prøve å få atomreaktoren til å virke igjen. Bower legger ut på en reise gjennom det enorme skipet, men oppdager raskt at alt ikke er som det skal.

Han møter noen skumle vesen som har begynt å spise på det sovende mannskapet, og med seksti tusen å ta av så har de kost seg godt i mange år, og formert seg i hundretall. Hvem disse skapingene er og hvor de kommer fra er for øvrig uinteressant. Spesielt når forklaringen kommer.

Som om ikke dette var nok blir vi introdusert for den mystiske lidelsen Pandorum – romgalskap. En psykotisk vrangforestilling som gjør de syke vanvittig paranoide, og samtidig ekstremt voldelige. På toppen av det hele møter Bowen en rekke andre overlevende som har gjemt seg i skipet. Noen har av en eller annen grunn utviklet evner innen kampsport og sverdkamp, mens andre har som monstrene tydd til kannibalisme.

Som dere skjønner: dette er en film som spriker i fryktelige mange retninger, uten å fullføre noen av dem. Det kan virke som om manusforfatterne har hatt to eller flere historier som de bare har rørt sammen til en suppe. Men vent litt! Det er jo akkurat det de har gjort. I det sparsommelige ekstramaterialet sitter sannelig regissøren og skryter av nettopp dette.

Liten spoiler i dette avsnittet: Når filmen mot slutten blir nærmest en sukkersøt bibelfortelling, sparker den egentlig bare bena under seg selv, og alt det gufne, paranoide og destruktive vi har opplevd frem til da har nesten ingen mening. Filmen kunne til nød fungert om den hadde fokusert på kun sykdommen, eller eventuelt bare på monstrene, men den klarer altså ikke å begrense seg.

Det eneste positive jeg kan finne er at filmen designmessig er sinnssykt lekker å se på. Skipet Elysium, der stort sett all handling foregår, er nydelig designet, for så å bli herpet og ødelagt av monstre og andre kannibaler. Skuespillerne er stort sett paranoide og svette, og et og annet tilslag av overspilling kan nok spores.

Pandorum har fremfor alt blitt en veldig kjedelig film, den er minst tretti minutter for lang og den er verken skummel, spennende eller fascinerende. Og da har ikke en sci-fi-grøsser mange strenger igjen å spille på. Jeg lengter etter en Blu-ray utgave av Alien. Snarest!

Bildet
Filmen er overført til Blu-ray i fullHD og ser bra ut, men uten å imponere stort. Detaljene er gode i de få lyse scenene, men i mørke scener forsvinner mye i gråtoner. Litt synd på en film som baserer seg mye på sjokkeffekter i mørket.

Lyden
6.1 DTSHD låter vanvittig bra. Og om ikke selve filmen skremmer, så kan man hoppe litt i sofaen av de billige sjokkeffektene på lydsporet. Glimrende bruk av bakkanalene og subwooferen gjør at filmen høres mer skremmende ut enn den egentlig er.

Bonus
27 minutter med alternative og slettede scener blir totalt overflødig på en film som allerede er for lang, og bakomfilmen blir mye selvskryt.