Utgivelsen:
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Terminator 2 (1991)
Klassiker av klasse
T2 holder seg sjokkerende godt, også i sammenlikning med nyere filmer. Dette beviser en gang for alle at når det gjelder CGI, gjelder devisen "less is more".
Fotogalleri
I fremtiden kriges det mellom mennesker og intelligente, slagkraftige maskiner. Maskinene er på vikende front, og prøver å endre nåtiden ved å forandre fortiden. Uten å ha lært veldig mye av det som skjedde sist, sender de en Terminator, til vår tid. En menneskeliknende skapning med ett eneste formål, å drepe den fremtidige motstandslederen John Connor. Men motstandsbevegelsen klarer selv å sende en Terminator tilbake til fortiden, programmert til å beskytte John. Det er en i og for seg underlegen modell, en skramlende haug isenkram som skal veksle slag og kuler med en hyperraffinert formskiftende designmodell i flytende, tenkende metall. Men den mekaniske livvakten er tross alt på parti med både John selv og hans usedvanlig hardkokte og ressurssterke mor. Sammen kan de kanskje oppnå mer enn bare å sikre den fremtidige motstandskampen.
La meg selv ta dere et stykke bakover i tid, til en tid da det fantes en regissør som het James Cameron og som likte å lage gode filmer. Han var temmelig cool, ikke bare brukte han cutting edge teknologi og visuelle effekter, men han kjørte knallhardt på gode manus, god casting og han glemte aldri den menneskelige faktoren, den som gjør at vi blir revet med og engasjerte. På en måte gikk denne mannen ned med Titanic, et sted underveis i den spektakulære romansen ble teknologien viktigst og da han vasset opp av vannet igjen var han besatt av computere og langlemmede smurfer og han har tydeligvis ingen interesse for å relatere til mennesker mer.
Men da han laget Terminator var han på topp. Teknologi var et redskap og ikke et mål, og for et redskap han gjorde det til. Terminator er en enkel historie, men en veritabel foss av kreativitet som skal settes ut i livet av effektene den nye teknologien åpnet for. Noen hakk bedre enn å skrive historien rundt effektene, slik det lot til han gjorde med smurfefilmen sin.
En av de bærende ideene i T2 er at heltene skal fremstå som absolutt gode. De har ikke lov til å drepe, selv ikke for å forhindre krig. Dette debatteres i filmen, det drøftes og det blir stående klinkende klart for oss at dette er viktig, ikke bare en plotmekanisme. Menneskeheten skal ikke bare berges, men den skal berges på en måte som beviser at den er verdt å berge.
Cameron er naturligvis ekstremt oppdatert på "uncanny valley"-effekten (i korthet at om roboter likner mye på mennesker, men fortsatt ikke gjør det helt, virker de frastøtende) og han bruker kunnskapen svært bevisst. Ikke bare trikset med å benytte en komplett menneskelig androide - i den grad Arnold Schwarzenegger er menneskelig - men også det å la ham lære mer om mimikk og manerer og dermed gjøre ham enda varmere i våre øyne. Dette paret med den digre mannens udiskutable sjarm og utstråling, så står vi igjen med en svært så sympatisk robot. Jeg vet jeg ikke nevnte skuespillertalent og mangfoldighet, men det spurte nok ikke Cameron etter heller. Skuespillerne er gjennomgående dyktige, og unge Edward Furlong må trekkes frem. Ikke bare er han en forbannet karismatisk rebell av natur, men han mestrer også den krevende oppgaven det er å fyre av et stort register av følelser mot en medskuespiller som ikke har lov til å respondere naturlig. Unge John er entusiastisk, sentimental, emosjonell, beintøff, kompetent, en instinktiv beskytter og et barn som trenger beskyttelse. Linda Hamilton er fjernt fra den blonde søtnosen fra film nummer en. Hun er trent, kynisk, nervene er slitt i stykker av å vente på masseødeleggelsene hun vet skal komme og det er hun som er mest tilbøyelig til å løse konflikter med vold, ikke minst fordi hun anser alle menneskene for å leve på lånt tid likevel. Hun er ikke engang en ordentlig mor i egne øyne, bare opphavet til han som skal bli menneskehetens frelser og ansvaret har ikke fart pent med henne.
Robert Patrick som skurke-terminatoren har en vanskelig og utakknemlig jobb. Han skal bli mislikt, og han har ikke mye å spille på for å få det til. Et ansikt uten mimikk, et stemme uten tonefall og et maskinaktig kroppsspråk. At han klarer det, er nesten en fallitterklæring for Patrick som menneske, men du skal ikke se bort fra at han tross alt kanskje er den dyktigste og mest subtile skuespilleren av alle i dette velvalgte ensemblet.
Som actionfilm har Terminator 2 stått seg sjokkerende godt. På over tjue år har filmen så og si ikke tapt seg, og en av de viktigste grunnene var nok at datagenererte bilder var noe så inn i helvete kostbart den gang. Cameron måtte tenke lenge og grundig på hva han kunne bruke penger på og begrunne hvert eneste sekund. Derfor er filmen i aller høyeste grad preget av ekte stunts, modellarbeid og pyrotekniske effekter. Dette er slitesterke saker, akkurat som godt manus, god dialog, fin filosofi og gode skuespillere.
Jeg går helt ut på den tynneste greina her og påstår usjenert at alt som var tøft i 1991 fortsatt er tøft
den dag i dag, både innholdet og utførelsen. Det er ting man ikke kan få tilbake, enten det er Arnie og Cameron da de var på topp, eller Guns n’ Roses da de var et virkelig tøft rockeband. De fikk levere sin tøffeste sang til filmen og de fikk en av filmens mange tøffe scener dedisert til bandet. Dere tror vel ikke det var tilfeldig at Terminatoren valgte å skjule hagla si i en boks med roser?
Teknisk
Wow! Jeg hadde hørt stygge rykter om blu-ray-utgaven og satte den på med bange anelser. Men det må jammen ha vært en annen blu-ray-utgave. TVen settes øyeblikkelig på prøve med blå og sorte bilder og sprakende lysglimt og eksplosjoner, og jeg husker med gru hvordan det så ut på VHS og billedrør-TV. Nå ser det like bra ut som på kino, minst, og kvaliteten holder seg flott gjennom hele filmen. Fine kontraster, nyanser av sort og fargegjengivelser og bemerkelsesverdig lite korn. Lyden er i eksentriske HD 6.1, men hørtes ikke noe dårligere ut på mine fem høyttalere. Det larmer og ståker, men det hele er nennsomt sortert ut i surround.
Ekstrastoffet er på sett og vis sparsomt, i motsetning til den brutale superboksen Ultimate Edition som kom på DVD sone 1 for noen år tilbake. Jeg synes egentlig det er alt vi trenger, noen deleted scenes, et utvalg trailere, to bra - litt for tekniske - kommentarspor og et vell av muligheter til å få løpende klipp, manus, storyboards og trivia mens du ser filmen. Alt det andre, som komplett manus etcetera, finner du nok hvis du kobler opp spilleren til internett og logger på SkyNet. Men den sjansen tok jeg ikke.
Jeg har gjemt det beste til sist: Denne utgaven inneholder både originalversjonen og den utvidede versjonen. Hele 16 minutter med herlige scener eller utvidelser av scener som utelukkende ble klippet bort av hensyn til filmens lengde. Disse 16 minuttene hever filmen ytterligere, noe man skulle tro var umulig.
blog comments powered by Disqus
>