Utgivelsen: 
Machete Kills (2013)
Gamle vitser om igjen
Ny runde med ironisk-parodisk retro-action-genrefilm med TexMex-aroma og store doser vold og billig datagrafikk. Det er ikke den beste ironisk-parodiske retro-action-genrefilmen med TexMex-aroma og store doser vold og billig datagrafikk jeg har sett.
Fotogalleri
Machete (Danny Trejo) rekrutteres til et enkelt oppdrag, fakke den ustabile revolusjonslederen Mendez. I prosessen skal han også hevne sin partners død, legge seg ut med en bande usedvanlig mannevonde prostituerte og det går ikke bedre enn at han må redde verden.
Tenk deg at du har en gammel kjenning – la oss kalle ham Robert. Du husker Robert fra år tilbake som en kul og morsom fyr. Så du avtaler å gå ut på byen med ham. Der oppdager du fort at Robert sitter fast i sin kule fortid. Ikke bare har han ikke utviklet seg noe, han driver også og forteller de samme gamle historiene på nytt og på nytt. Seansen blir veldig fort veldig pinlig.
Tilfeldigvis heter regissøren av dette tvilsomme stykket underholdning også Robert. Man kan vel ikke akkurat kalle dette for en bånntrist film, men for riktig å nyte den må du nesten ha hoppet over alt filmskaperen har regissert og skrevet, kanskje bortsett fra Småspioner. Dette er filmatisk auto-kannibalisme av den mest skremmende sorten; Rodriguez plyndrer hele sin filmografi for idéer og bryr seg ikke om at han allerede har resirkulert dem flere ganger. Her er gager og drama fra både El Mariachi og Desperado, for ikke snakke om From Dusk till Dawn, overraskende nok en del selvtyverier fra mislykkede Once Upon a Time in Mexico og irriterende nok fra Sin City, som egentlig var Frank Millers kreasjon. For den del er det en del nikk til dennes kalkunfilm The Spirit, det er vel en slags syk originalitet i det å stjele poenger fra en fiasko.
Filmens holdninger er muligens ikke urovekkende. Jeg tror ikke mange vil hente idealer og livsvisdom herfra. Det er snarere litt bedrøvende at en potensielt dyktig filmskaper som Rodriguez skal ha et så enkelt, for ikke å si simpelt syn på kvinner. Ikke at det er noe veldig galt i voldelige sexgudinner, men det er med voldelige sexgudinner som med andre tegneseriearketyper: Hvis det blir for mange av dem på en gang, ler man av dem i stedet for med dem og jeg mistet helt tellingen på hvor mange av dem det var her. Volden i seg selv er ikke spesielt vanskelig å fordøye, det er ren Tom & Jerry-vold, eller iallfall Itchy & Scratchy, den brutale parodien fra Simpsons. Men det er en åpenbar grunn til at disse filmene bare varer i noen få minutter og ikke i en time og tre kvarter, og Rodriguez har heller ikke fantasien til noen av disse tegnefilmskaperne.
Machete Kills kan blære seg med en overordentlig overdådig casting, og det blir fort en konkurranse i overspill. Sofia Vergara er det få som kan berøre når det gjelder overspilt sex appeal, men det var noe skuffende at hun ikke ble stort mer enn en dameversjon av Sex Machine fra From Dusk till Dawn. Walton Coggins, Lady Gaga, Cuba Gooding og Antonio Banderas kastes alle bort på den samme unødvendige bifiguren, hvis misjon bare var å legge til rette for disse cameo’ene. Mel Gibson er litt interessant. Han åpner med fullt trøkk, og i noen gledelige minutter trodde jeg hans underfundig spilte vanvidd skulle berge filmen. Men så er det som om han slipper opp for drivstoff og glir over i rutine. Danny Trejo selv, i hovedrollen, er simpelthen ikke noen leading man. Det er vondt å si det, men til tross for look og karisma er han veldig begrenset og hvis han får kamera på seg for lenge, virker han bortkommen.
Filmens overraskende champion er Charlie Sheen, her kreditert med sitt døpenavn Carlos Estevez. Å gi ham rollen som presidenten var filmens eneste tullepåfunn som ga uttelling. Det er morsomt i seg selv å se ham ta med sin egen personlighet og mediepersona og fullstendig trashe rollen som president. En type rolle som hans egen far er Hollywoods fremste autoritet på. Dernest parodierer han seg selv, med gnistrende glimt i øyet. "To him, winning was only the beginning" fikk meg til å klukkle fornøyd. Dessuten demonstrerer han at alle årene i sit-com har klart å forvandle ham til en ekte komiker. Han er ikke deadpan, han er flirende og påtent og timingen er presis innenfor hundredeler av et sekund. Og han har mindre enn fem minutter totalt på filmen.
En trailer for en ikke eksisterende film tøyd til å bli en eksisterende film, men med like mye dybde og fornuft som traileren som var utgangspunktet…
Jeg synes faktisk ikke engang det høres ut som en god idé.
Teknisk
Helt greit lyd og bilde, om enn noe preget av tilsiktet og utilsiktet kjip kvalitet på selve filmen. Ikke noe ekstrastoff. Så slapp vi en tur til inn i Rodriguez garasje for å se den nye PCen hans og høre ham spille filmmusikk på gitaren sin.