Utgivelsen: 
Den siste gudfaren (2008)
Hvor spennende kan traktorer bli?
Vi er på plass i mafiaens høyborg, men resultatet er langt fra like sterkt som italiensk espresso.
Manusforfatter Stefano Bises’ siste verk markedsføres som oppfølgeren til kremserien ”Corleone”, og må derfor tåle å bli sammenlignet med den. Da kan man bare med en gang avsløre at ”Den siste gudfaren” ikke er stort mer nyttig enn en mann i sort dress med begge beina plantet i en bøtte med sement. Å kalle dette en oppfølger er dessuten en anelse spekulativt da det er heller lite som binder de to seriene sammen annet enn at vi har beveget oss videre fra Toto Riinas tid.
Dette er historien om Bernardo Provenzano, også kjent som ”Traktoren”, som har vært på flukt fra politiet i 40 år. Dessuten er det enda lenger siden han har latt seg avbilde. Vi har altså med en svært forsiktig mafiaboss å gjøre, en som ikke kjører rundt i Mercedes eller soler seg i glansen av sin makt. For å være ærlig kan han nesten kalles for en ganske kjedelig boss, i hvert fall for kjedelig til å bli kveldens TV-underholdning.
Nettopp derfor kan det trygt påstås at denne gudfaren nok ikke egner seg på film eller TV. Serieskaperne gjør også den tabben å ikke la oss få vite så mye om mannen, og om de grusomhetene han har stått bak. Derimot får vi små brikker her og der som i bunn og grunn tilføyer svært lite. Når Bernardo Provenzano fremstår som så lite karismatisk og spennende at hans historie nesten ikke har behov for å bli fortalt, sier det seg selv at noe må ha feilet. Motsetningen ser vi i ”Corleone” hvor Toto Riina er en uhyggelig velskrevet karakter som dessuten følges over et langt bredere perspektiv.
”Den siste gudfaren” strekker seg bare over tre timer fordelt på to episoder. Den første episoden er noe av det svakeste som må være laget innenfor mafiadramaer, mens den andre forsøker seg på et spennende driv som best kan sammenlignes med typisk skandinavisk krim uten større substans, hvor plottet ikke evner å overraske eller trollbinde, og hvor slutten er røpet allerede på DVD-coveret. Dessuten må det tilføyes at serien nesten ikke handler om gudfaren, men mest av alt førstebetjenten som jakter ham.
Stefano Bises kan umulig ha brukt like mye krefter på dette manuset som med ”Corleone”. Det virker heller som om det er skrevet i rekordfart for å lokke til seg fanskaren fra serien om Toto Riina. Og hastverk fører sjelden til god underholdning. For en stund siden så jeg en sketsj hvor Saturday Night Live forsøkte seg på en norsk variant av ”CSI”. ”Den siste gudfaren” er omtrent i samme bane.
Teknisk
I likhet med ”Corleone” er bildekvaliteten svært kornete, på grensen til at det blir plagsomt. Tankene bringes raskt til 1980-tallet, men i så måte kler det vel utførelsen godt. Lyden kommer i Dolby Digital 5.1 og holder akkurat mål.
Vedlagt finner vi første episode av ”Corleone”, men for guds skyld, denne skal du jo ha sett før ”Den siste gudfaren”. Eller, nå er det kanskje ikke mange grunner til at du skal se ”Den siste” likevel.