This Is Spinal Tap [Special Edition] (1984)
'This one goes to eleven'
DVD
Region
Sone 1
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Still Crazy (1998)
U2: Rattle and Hum (1988)
Fotogalleri
Normalt pleier man å rive håret av seg for å oppsummere den omtalte filmen i en setning à la den ovenstående. I møte med denne filmen sitter dog parykken godt - vi snakker her om en av filmhistoriens mest siterte og refererte kultfilmer. Marty DiBergis rockumentar på det i utgangspunktet fiktive hardrock-bandet Spinal Tap flommer over av meldinger du med godt grunnlag kan slenge ut mot de fleste band i de fleste genre på de fleste nivåer med høy treffprosent. Personlig finner jeg mine favoritter i Nigel Tufnels "...we've got armadillos in our trousers", eller i David St. Hubbins' "It's a fine line between stupid and clever". Jeg falt som dere ser likevel ned på Tufnels uforlignelige foredrag over sin spesialbygde Marshall. Man kan simpelthen ikke forklare Spinal Tap bedre enn han gjør når han sier: "This one goes to eleven - it's one louder!"
"This is Spinal Tap" er Marty DiBergis (Rob Reiner) dokumentasjon av en epoke i det tyveårige bandet Spinal Taps merkverdig idiotiske liv og karriere. Vi møter gitaristene St. Hubbins (Guest) og Tufnel (McKean), samt bassist Derek Smalls (Shearer), keyboardist Viv Savage og en sterkt midlertidig trommis under deres comebackturné i USA etter seks års stillhet. Underveis får vi intervjuer med bandmedlemmene og kostelige tilbakeblikk på andre musikalske stiler, konfeksjonssnitt og forvirrede filosofier bandet har lukta på. Men i gjeldende tid (1982) er det altså hard rock og langt hår som gjelder. Genrens krav til storslåtte sceneproduksjoner rommer mange feller og Spinal Tap klarer under sin turné å falle i dem alle.
Det er noe elskelig ved karakterene i Spinal Tap. De har en ukuelig vilje til å ignorere omgivelsenes mange hint om at de tar rockemyten for alvorlig, og nettopp gjennom denne holdningen fjerner de lag på lag med sikkerhetsnett som holder dem oppe over skuffelsens dype avgrunn. I deres øyne er livets viktigste prioriteter digre baller, Elvis, og store harem med gitarer og damer. Rob Reiners prosjekt er intet annet enn et forbannet innsiktsfullt studium i musikkbransjens mange blindgater, og det er min djerve påstand at han glatt hadde passert hovedfag i sosiologi med disse 84 minuttene med kompakt ironisering over selvhøytidelig idioti. Her finner du alle klisjéene, pluss noen til: den beskyttende og kyniske manageren, den ekstroverte og showcase-briljerende promobaben, den livsfjerne og tonedøve plateselskapsdirektøren, bandets ukritiske fan no. 1, den pratesyke limo-sjåføren og ja, selvfølgelig den problemskapende/løsende kona til vokalisten (Yoko Ono, anyone?). Det patetiske persongalleriet som løper langs Spinal Taps erketypiske suksesskurve gjør dette til intet mindre enn en gedigen latterfest, og det i seg selv gjør det relevant å hente inn denne filmen på DVD.
Reiner må finne seg i å dele æren med sine kanskje ukjente, men ekstremt kompetente skuespillere med Guest, McKean og Shearer i spissen. Dialogen er i all hovedsak improvisert frem i samspill med alle impliserte personer og dette tatt i betraktning er Reiners overordnede visjonsrammer intet mindre enn bemerkelsesverdig bra. Uavhengig av størrelsen på rollen og filmens brudne "sketsj for sketsj"-preg kan en se at alle involverte har forstått hvor Reiner ville og at alle har gitt sine bidrag under denne intuitivt styrte regien. Eksellent!
Har du noen gang lurt på hvordan den aluminiumsinnpakkede agurken fant veien ned langs lårhalsen på Derek Smalls? Har du lurt på hva Nigel Tufnel gjorde i tiden mellom sin avgang i vrede ved luftbase-giget og gjenforeningsturnéen i Japan? Visste du at kona til St. Hubbins hadde en solo-gitarist stående i stand-by allerede før Tufnel forlot bandet? Det fantastiske bonusmaterialet gir deg alle svarene du ønsker deg. Her finner du en time med bortklippede scener som i sterk grad supplerer fremdriften i hovedfilmen. I tillegg har Tufnel, St. Hubbins og Smalls lagt på et lydspor hvor de 20 år eldre og like dumme kommenterer sin filmatiske fortid gjennom hele suppa. Og det er mer; en pressekonferanse fra Flower Power-epoken, reklamesnutter med bandet, fire videoer til "Gimme Some Money", "Flower People", "Hell Hole" og "Big Bottom", alle laget med den gjeldende rundfunk-teknologi i den angitte tidsepoken. Som topping kan du fordøye en liten haug med filmtrailere for både kino og TV, der spesielt "Cheese Rolling Trailers" er intet mindre enn pensum. Oppsummert kan denne utgivelsen med alt sitt bonusmateriale betraktes som en sjeldent god replikk-refill, og det er i min erfaring definitivt den DVDen som fyller flest av de mulighetene mediet gir. Husk bare å invitere noen sjelefrender til visningen slik at du ikke blir sittende alene med ditt nyervervede replikkrepertoar.
Bildet er skjerpet betraktelig fra den skrapede celluloid-kvaliteten som preget VHS-versjonen, men husk hele veien at dette er ment som en dokumentarfilm og at dårlig lys og fokus er en del av det søkte uttrykket. Lyden er oppsiktsvekkende bra. Særlig musikkinnslagene ytes en større rettferdighet i DVD-mediet, og kan gi en egenverdi dersom det er dette man oppsøker i filmen. Vi skal også passe på å gi kyt til rensingen og fokuseringen av dialogen som på både kino og VHS kunne være litt ullen og vanskelig å følge.
Dersom du ikke allerede har løpt til nærmeste DVD-pusher (hvilket du burde ha gjort nå) kan du like gjerne lese et siste tankekors. Ved filmens slipp i 1984 hadde mange band som Rolling Stones, Led Zeppelin og Iron Maiden allerede utforsket mange av idiotiens grøftekanter. Men, det sto fremdeles mange i kø i dumhetsforskningens tjeneste, og da må vi spesielt nevne den vanvittig floraen av pudler som vokste opp i kjølvannet av denne filmen. Forresten, hvorfor stoppe ved disse kloregnagerne. Kun fire år etter sto U2 ved Graceland og kjørte en blåkopi på Spinal Taps funderinger ved Kongens grav - vel og merke i fullt alvor.
Konklusjonen må bli at Reiners film tegner et tidløst og stadig gyldig relieff av bransjens mekanismer og at den dermed på ingen måte har mistet sin verdi. Meg tykkes å erindre at noen sa: "Den som glemmer historien må leve den om igjen". Rockebransjens felles hukommelse må i sannhet være den mest kortvarige av dem alle, og reprisene er rikelige.