Utgivelsen: 
Soul Plane (2004)
Pimp my flight
Nashawn Wade (Kevin Hart) er en arbeidsløs svart ung mann som har en heller trasig opplevelse når han andpusten ankommer ombordstigningen på en flyplass. Først får han ikke lov til å ta med den iltre dobermannen sin inn i flyet, så hans venn blir stappet i et bur og satt inn i lasterommet. Deretter vil han stereotypen tro helst ha kylling til middag, men må ta til takke med biff stroganoff. Denne hvite manns føde reagerer dårlig med fordøyelsessystemet hans, og når han sekunder senere sitter på skåla og leker menneskelig fossefall blir baken hans sugd fast i vakuumdoen. De kabinansatte forsøker å løse problemet ved å tømme septiktanken, men slipper ved en feiltakelse heller ut bagasjen, og dermed Nashawns hund, og fra flydoen (som av en eller annen grunn har vindu) ser den diaretiske stakkaren kjøteren bli sugd inn i flymotoren. Et søksmål senere er Nashawn 100 millioner dollar rikere, og bestemmer seg for å starte et eget flyselskap.
Men ikke et hvilket som helst flyselskap. Her er flyene lilla med hoppende støtdempere, flashy hjulkapsler og så mye bling at til og med programlederne i Pimp My Ride ville blitt solblinde. Innsiden av flyet inneholder et kasino, en nattklubb og en turistklasse-ghetto, og serveringen består av drikkevarer man vanligvis ser i neven på en besvimt uteligger midt i Harlem. ”Aha,” tenkte jeg, ”flyet representerer et mikrokosmos hvor forskjellige aspekter ved den svarte amerikanske subkulturen er fremstilt i de forskjellige delene av kabinen.” Dessverre viste det seg at om dette var manusforfatternes mål, er det så begravd i poengløse stereotypier og sprikende narrasjon at all potensiell satire over flyplasser og raseproblematikk tar samme rute som Nashawns hund.
Det finnes visse røde tråder i Soul Planes manus. En av disse er Nashawns mulige gjenforening med en tidligere kjæreste som tilfeldigvis er på flyet. En annen er Elvis Hunkee (Tom Arnold), far i den eneste hvite familien på flyet, sine problemer med å håndtere datterens inntog i de voksnes rekker. Problemet er at så godt som hele filmen er løsrevne halvsketsjer som ikke har noen kobling med disse hovedhistoriene. Kevin Campbell myntet begrepet ”jokoid”, som beskriver noe som har samme form som en vits og kan oppfattes som en vits, men på ingen måte er en vits. Hele Soul Plane er en jokoid. Her dukker opp den ene situasjonen etter den andre hvor det ser ut til at det bygges opp til noe slags poeng, men forløsningen finner aldri sted.
Et eksempel er en scene hvor vi gjennom en passasjers synsvinkel ser at flyvertinner og andre passasjerer er redde for ham. Og gjett hva, han er araber med turban og skjegg. Han finner plassen sin, og to irriterende flyvertinner hopper bort til ham, peker på ham og gauler ”Bare pass deg, Osama, vi skal holde et øye på deg!” Klipp til neste scene. Hva i alle dager? Er dette en kommentar til flyselskapers behandling av etniske grupper? Er det ment å virke forløsende på anspentheten folk opplever i slike situasjoner? Dette finner vi aldri ut, for figuren forsvinner helt ut av filmen og vi får heller se et par scener med folk som har seg på dass og kommer for tidlig og en homofil flyvert som lusker etter alt som har utovertiss i håp om å få napp. Jeg er enda ikke sikker på hvorvidt sistnevnte figur er en stereotyp, en parodi på en stereotyp eller en parodi på en parodi på en stereotyp, og helt ærlig gir jeg blaffen, for uansett hva som er tilfelle er det ikke morsomt.
Resultatet av dette poengløse kaoset er at hver av hovedpersonenes reiser gjennom filmen blir redusert til et kvarter fordelt i bolker og slengt tilfeldig rundt. Se for deg at en fortelling om en manns konflikt med hans datter skal etableres, kompliseres, reflekteres over og forløses i løpet av en fireruters tegneseriestripe. Se nå for deg at det er fem meter mellom hver rute og at en gærning har stappet fullt av tegninger av hundebæsj og kjønnsorganer i tomrommet mellom dem. Der har du Soul Plane. Det er et under at Tom Arnold presterer å gjøre Hunkee til en såpass tredimensjonal figur som han gjør, ikke bare fordi figuren er elendig og mangelfullt skrevet, men også fordi han er Tom Arnold. Når den eneste grunnen til at en film ikke får bunnkarakter er fyren som spilte herr Nilsen i oppfølgeren til Dennis the Menace, er noe hårreisende galt.
Slik turer altså reisen framover, til vi til slutt blir presentert en musikkvideo hvor rundt to av trådene som har flytt rundt i filmen panisk knyttes opp, mens resten bare glemmes. Det kan være at filmens harselas med svarte stereotyper virker forløsende i enkelte miljøer i USA, men for alle andre tjener Soul Plane bare til å forsterke negative fordommer. Når jeg som hvit nordmann blir fornærmet på svarte amerikaneres vegne, sier det litt. For min del kunne hele greia godt styrtet i havet.
Teknisk
Da jeg gikk inn på bonusmenyen, låste spilleren min seg. Men ekte menn prøver igjen, så en kontaktutnapping senere var jeg på nytt klar til å se på diverse bortklipte scener, tabbeopptak, musikkvideoer og dokumentarer. Den gang ei. Men man har jo DVD-brenner, så her lides ingen nød. Noen sekunder etter at jeg satte platen inn i PCen, hørte jeg en svak knasing, og lite annet skjedde. Jeg tok ut platen og prøvde med en annen, og nå hørte jeg bare en trist mekanisk klynking. Etter å ha restartet maskinen prøvde jeg nok en gang, men den såre akkingen fortsatte. Jeg så på platen, og la merke til at store sektorer manglet i informasjonslaget. Min stakkars brenner hadde tydeligvis forsøkt å manøvrere lesehodet for å kunne samle informasjonen og pådratt seg fatal whiplash. Kaputt. Død. Borte – den er her ikke mer, som Ibsen ville sagt om han visste hva en DVD-brenner var.
Jeg kan derfor ikke gi noen anmeldelse av ekstramaterialet. Jeg kunne alltids bruke min vanlige spiller og finne kommentarsporet gjennom systemmenyen så jeg i det minste fikk hørt på det, men gode gamle Philips DVD-731 har vært med meg gjennom tykt og tynt, og jeg vil ikke risikere at nok et liv går tapt i filmkritikkens navn. Jeg får derfor heller ikke gått tilbake for å sjekke lyd og bilde i detalj, men i min første gjennomseing la jeg ikke merke til noen problemer verken visuelt eller auditivt. Lydildet var mettet og solid, og kontrast og farger var helt i orden.
Hvor mange av de opptrykte DVD-eksemplarene som har dette problemet vet jeg ikke, men om du mot min anbefaling skulle gå til anskaffelse av Soul Plane, vil jeg oppfordre til å være varsom og å se på platen før du setter den inn. Men helst bør du altså ikke se filmen i det hele tatt.
Jeg vil dedisere denne anmeldelsen til minnet om NEC DVD-RW 12/48x. Hvil i fred, soldat. Hvil i fred.