Utgivelsen: 
The Sound of Music [Singalong Edition] (1965)
Lyden av en klassisk musikal
Fra lydfilmen ble innført med ”The Jazz Singer” i 1927 frem til 1960-tallet gikk den klassiske musikalsjangeren sin seiersgang på kinoer verden over. ”The Sound of Music” tilhører den siste generasjonen av denne sjangeren, og fremstår derfor også som en av dens mest raffinerte tilskudd. Ikke det at musikalsjangeren noen gang helt døde, men den sluttet klart å være et jevnlig bidrag til mainstream filmen, om du da ikke regner med Bollywood, der musikalen lever i beste velgående, og faktisk stort sett fremstår som den eneste genren. Det har selvsagt dukket opp små tilbakespring i Hollywood òg, med filmer som for eksempel ”Grease” og i nyere tid ”Moulin Rouge”, men genren har aldri fått en virkelig ny vår.
”The Sound of Music” er basert på et teaterstykke, som igjen er basert på en bok, som igjen er basert på en sann historie, og er regissert av Robert Wise, kjent for å ha gitt oss ”West Side Story” og ”Star Trek – The Motion Picture”. Hovedrollen som Maria blir spilt av Julie Andrews, som her nok en gang spiller en guvernante med litt merkelig trang til å tvinge små barn til å synge og danse synkront (se ”Mary Poppins”).
Vi befinner oss i Østerrike på slutten av 1930-tallet. Maria er ei nonne som ikke er helt klar for livet på klosteret, og blir derfor sendt til Kaptein von Trapp, spilt av Christopher Plummer, for å passe hans syv barn. Von Trapp styrer familien nesten som et krigsskip, med fløyte og det hele, og blir derfor litt satt ut da det viser seg at hans nye guvernante er litt av en fargeklatt, som i tillegg har bein i nesa.
Da kapteinen reiser av gårde for å besøke Baronesse Schrader (Elanor Parker), benytter derfor Maria sjansen til å lære barna om lek og sang, noe de siden gjør veldig mye av. Nevnte jeg at barna synger og danser…mye. Altså etter å ha sunget og danset nesten ustoppelig klarer barna, nettopp ved hjelp av dette, merkelig raskt å smelte ishjertet til von Trapp. Faktisk øyeblikkelig etter at han kommer tilbake ifra sitt besøk.
Maria utvikler etter hvert følelser for den nye, og milde, Kaptein von Trapp, noe som åpner for et trekantdrama imellom Maria, Kaptein von Trapp og Baronessen. På toppen av dette drev, som kjent, en viss hissig tysker med sideskill og bart å tok over verden på dette tidspunktet, noe Kaptein von Trapp, som den nasjonalisten han er, absolutt ikke liker. Vil Maria klare å innse sine følelser, klarer von Trapp å unngå den truende nazifaren, kan alle disse problemene løses helt, eller delvis med sang og dans?
Som nevnt er ”The Sound of Music” en musikal for alt ordet er verdt, der alle virker å kunne ordene og dansetrinnene helt ut av det blå, og dialogen ofte best kan beskrives som ”corny”. Skuespillet er også meget overveldende, og minner mer om det man ser på teater enn i filmer, i alle fall sett med dagens øyne. Likevel gjør ikke dette noe som helst for å skade filmopplevelsen, ettersom musikaler trolig er den typen filmer som er mest virkelighetsfjerne.
Filmen er nesten tre timer lang, og godt over halvparten av dette er sang og dansenummer, og det er trolig disse som har gjort filmen såpass minneverdig som den er. Hvem kan glemme låter som ”The Hills are Alive, in the Sound of Music”, Do, re, mi…”, “Edelweiss” og ”Favorite Things”? De fleste musikaler har som regel minst ett minneverdig musikknummer, men i ”The Sound of Music” er faktisk nesten alle stykkene klassikere. Personlig hadde jeg ikke sett filmen siden barneskolen, men husket fremdeles nesten alle låtene.
Hovedplottet er stort sett en ganske rett frem kjærlighetshistorie. Den er kanskje ikke like intelligent som for eksempel ”Singin’ in the Rain”, men er likevel gripende nok til at det aldri blir kjedelig.
Det skal legges til at en film som ”The Sound of Music” kanskje kan virke noe merkelig for et moderne publikum, men det gjelder tross alt de fleste klassiske musikaler. Samlet sett kan man derfor si at liker du ikke denne filmen burde du nok også styre unna de fleste av filmene i denne genren merket ”før 1970”. Fotograferingen er nydelig, musikknumrene er minneverdige som få, og filmen har onde nazisoldater. Hva annet kan man ønske seg av en musikal?
Teknisk
Denne såkalte ”Singalong” utgaven av ”The Sound of Music” er ganske ribbet for ekstramateriale. Du har muligheten til å slå på engelske undertekster, som i sann karaokestil markerer hvilke ord du skal synge. Som supplement er det er også lagt ved to kommentatorspor.
Det første kommentatorsporet er av den nylig avdøde regissøren Robert Wise, og er faktisk meget godt. På dette sporet er også all dialog og sang kuttet ut, slik at det kun er musikken og lydeffektene som spilles. Av en eller annen grunn føler beklageligvis Wise behovet for å slutte å prate hver eneste gang det dukker opp noe musikk, som ikke akkurat er rent sjeldent, men når han først prater er det stort sett både interessant og informativt.
Kommentatorspor nummer to er hovedsakelig ved Julie Andrews, med visse innspill ifra Christopher Plummer, et par av de som spilte barna og Johannes von Trapp, sønnen til den ekte Maria von Trapp. Dette sporet er mer preget av mimring, men er også verdt å høre igjennom for de spesielt interesserte.
Bildekvaliteten er stort sett meget god, men nå og da, spesielt i begynnelsen av filmen, er det både en del støy og andre svakheter, men dette er ikke uventet av en film som begynner å dra litt på årene.
Utgivelsen har to engelske lydspor. Ett i Dolby digital 5.1 i tillegg til et stereospor. Lyden er for det meste overraskende bra, men også her dukker det nå og da opp svakere øyeblikk der lyden ofte høres hul ut. Lydeffektene har også en tendens til å være mikset litt vel høyt, slik at det stikker seg veldig klart ut hvor man har bedrevet dubbearbeid.
Selvsagt skulle jeg ønsket meg dokumentarer om hvordan denne filmen ble til, men de har blitt spart til en bedre utgave av filmen som ble utgitt samtidig med denne.