Utgivelsen: 
Magdalenesøstrene (2002)
Velspilt kritikk av den katolske kirken
Den katolske kirken har helt klart en del svin på skogen. Denne gangen har regissør Peter Mullan, observert som skuespiller i Trainspotting, bestemt seg for å presentere en sann historie om hvordan hverdagen var for tre unge jenter som mot sin vilje ble sendt til et kloster i Irland for å befris fra sine synder.
Det kan med en gang påpekes at dette er en sterk historie som er lagt til 1960-tallet, den gang kirken hadde alt for stor innflytelse på det irske samfunnet. Nå skal jeg være forsiktig med å kritisere kirken for mye, selv om Mullan gjør det med stor suksess i Magdalenesøstrene, men det virker for meg helt ufattelig at prester og nonner kunne være i stand til å hjernevaske og kontrollere en hel befolkning på den måten de gjorde.
Filmen starter ganske vakkert med irsk folkemusikk i et bryllup i 1964. Stemningen er stor og hele scenen fremføres med en meget vellykket dramaturgi. Deretter blir Margaret (Anne-Marie Duff) ledet vekk av sin fetter for så å bli voldtatt. Når hun kommer tilbake til festen forteller hun dette til en venninne som deretter forteller historien videre. Slik får de respektive fedrene vite om ugjerningen, men i stedet for å vise litt god gammel indrejustis blir Margaret sendt vekk til Magdalenesøstrene den neste morgenen som om hun skulle være den syndfulle personen i dette dramaet.
Deretter tar historien oss med til den neste hovedpersonen, Bernadette (Nora-Jane Noone). Hun bor på et hjem for foreldreløse og har en unik evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra de lokale guttene som står utenfor inngjerdingen og beskuer henne. De som driver barnehjemmet bestemmer seg derfor for å sende henne til nonnene i Magdalenehjemmet selv om hun åpenbart ikke har gjort noe galt. De presterer å hevde at hun opptrer som en fristerinne og at hennes vakre utseende omtrent er en synd i seg selv.
Neste presentasjon i denne filmen er av Rose (Dorothy Duffy) som har født et uekte barn. Foreldrene hennes betrakter dette som det mest skamfulle som kan skje dem og ønsker henne vekk for å bøte for syndene sine. Dermed bærer det av gårde til Magdalenesøstrene for denne stakkars jenta i likhet med de to andre.
Sammen treffes altså disse tre jentene i klosteret og blir møtt av sadistiske nonner som ser på jentene som horer som trenger avstraffelse for å ha en sjanse til å bli godtatt i Guds himmelrike. Det første tegnet på at disse nonnene er grusomme kommer allerede når Rose presenterer seg ved sitt navn og får høre at de allerede har en Rose i klosteret. Derfor skal hun fra nå av hete Patricia. Hun fratas sin identitet samtidig som all hennes frihet og livsvilje frarøves henne. Nå er filmen for alvor i gang og nonnenes grusomheter presenteres på rekke og rad, og vi som tilskuere sitter igjen og føler stor avsky for den forferdelige behandlingen slike unge jenter kan utsettes for.
Dette er dessverre en sann historie, og regissøren har virkelig fått frem den uhyggelige stemningen som bidrar til å vekke avsky hos oss. Dette fungerer først og fremst fordi skuespillerne fremstår som meget realistiske i likhet med det narrative som utspiller seg gjennom de knappe to timene filmen varer. Skuespillerne er ikke de vakreste å se på, men de ser derimot usannsynlig ekte ut, noe som medvirker til å få det urimelige til å virke troverdig. Sorgen og det følelsesmessige repertoaret deres kommer derfor meget godt til syne i denne filmen.
Peter Mullan har dermed laget et sterkt drama for oss som liker å bli lettere sjokkert over å se hva enkeltmennesker kan få seg til å gjøre så lenge de innehar makt over andre. Det er nok ikke uten grunn at denne filmen vant Gulløven i Venezia samt en rekke andre priser og nominasjoner både nasjonalt og internasjonalt.
Jeg er rimelig sikker på at de fleste vil få et godt utbytte av denne filmen. Den er godt regissert og byr på flere gode skuespillerprestasjoner samtidig som den virkelighetstro fortellingen er av den sterke typen. Likevel er det småting som hindrer filmen fra å gå helt til topps, men den er ikke langt unna.
Teknisk
SF Norge sine DVD-utgivelser er ikke alltid noe å rope hurra for, ei heller denne utgivelsen. Dette medfører at ekstramaterialet uteblir og vi får nøye oss med kun å se filmen.
Lydsporet presenteres i Dolby Digital 5.1 og Dolby Digital 2.0. Lyden er rett og slett meget god, spesielt i de tilfeller hvor den diegetiske musikken råder, og da kan jeg spesielt peke på åpningsscenen hvor vi blir presentert for Margaret.
Bildet har derimot en del problemer som er verdt å kritisere. Først og fremst er bildet litt kornete, men dette gjenspeiler også en del av realismen, så jeg velger å ikke henge meg alt for mye opp i akkurat det. Men dessverre er det andre forstyrrelser på skjermen som ikke burde være der, som en stripe i bakgrunnen som gjennom hele filmen ruller over skjermen. Jeg håper at dette bare er tilfellet på min versjon og at det ikke er et resultat av elendig overføring til DVD-formatet, men jeg kan ikke være for sikker.
Til opplysning kan det uansett trekkes frem at bildet kommer i 16:9 fullskjerm (1.85:1) og ikke er problematisk ut over de nevnte detaljer.