Utgivelsen: 
Ender's Game (2013)
Tørr stjernekrig
En meget lojal filmatisering av suksessromanen. Men resultatet er merkelig tørt, til tross for noen av de vakreste datagenererte bildene jeg noen gang har sett.
Et langt stykke inn i fremtiden. Jorden ble en gang invadert av en insektliknende, men avansert rase. Invasjonen ble med nød og neppe slått tilbake. Nå har ledelsen for den internasjonale romflåten kommet frem til at barn, eller unge tenåringer besitter den rette kombinasjonen av kreativitet og instinkter til å lede kampen for å unngå en ny, utslettende invasjon. Ender Wiggin blir rekruttert og opplært. Ikke bare fordi han er ekstremt intelligent og empatisk, men også fordi han har en kynisk og pragmatisk holdning til alle former for krig.
Orson Scott Card pakket mange temaer inn i sin sci-fi-ungdomsbok. Mye av det har med krig å gjøre, så som "om krigen ødelegger vår moral, har vi da allerede tapt?" Og veldig mange andre spørsmål i samme kategori. Boka har også en fin skildring av hovedpersonen, som til tross for sin tilsynelatende kynisme først og fremt er i stand til å sette seg inn i andres følelser. Som han sier det, i det avgjørende øyeblikket kjenner han sin fiende til bunns, og når han gjør det, elsker han dem slik de elsker seg selv. Dermed føler han også smerten ved tapet samtidig som han seirer.
Jeg sier så mye om boka, fordi regissør og manusforfatter Gavin Hood har satt seg fore å få med nesten alt av bokas tankegods. Hvis vi ser bort fra noen praktiske forkortelser, er filmen en nesten religiøst lojal visualisering av boka. Jeg er ikke sikker på om dette var lurt. Det er ikke bare det at vi snakker om to forskjellige medier med to forskjellige måter å formidle tanker og handling, men Scott Cards bok er også en pratsom og ofte tørr fortelling. Tørrhet er det forbausende lett å filmatisere, virker det som. Så til tross for en svær og flott stjernekrig tenner aldri filmen ordentlig. Alt er så vakkert å se på, skuespillerne er så gode og de pasifistisk-militaristiske drøftingene så fint i varetatt, men jeg tror Hood hadde tjent på å foreta noen drastiske endringer, et eller annet som kunne sette fyr på begivenhetene.
Ikke et ondt ord om skuespillerne... vel, kanskje. Harrison Ford er sterk og fin, men han gjør ikke noe forsøk på å bryte gjennom og få liv i den stive rollefiguren. Ben Kingsley later til å ha fått senskader av sin rolle i Iron Man, og overspiller farlig nær ufrivillig komedie. Så er det den unge hovedrolleinnehaveren, Asa Butterfield. En 16-åring med forbausende mye erfaring. Han gestalter Ender på en høyst saklig måte, og det er ikke tvil om at han har lest bøkene grundig, kanskje til og med rådført seg med forfatteren. Han er en i og for seg perfekt levendegjøring av Ender Wiggin, men om dette er en fordel er jeg altså ikke sikker på. Kanskje filmskaperne og skuespillerne hadde tjent på å slite seg løs fra det litterære grunnlaget, og dermed lage mer film og ikke bare filmet bok.
Ender’s Game var en fenomenal økonomisk fiasko. Jeg synes ikke det er fortjent, for hele prosjektet oser av kompetanse og respekt for bøkene. Men jeg synes ikke det er overraskende heller, for det er noe lidenskapsløst over kompetansen og respekten for bøkene er overdreven.
Teknisk
Lyd og bilde er flott, om enn med en metallisk eller kanskje digital bismak. Det er ikke overraskende, siden CGI-folkene er filmens egentlige stjerner. Pussig nok er her ikke noe ekstrastoff. Det er like greit, siden det antakeligvis bare hadde handlet om CGI-folkene likevel.