Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Death Proof (2007)
Death Proof
Quentin Tarantino er tilbake. Enten det skal skravles, myrdes eller smadres biler viser han ingen nåde, ingen hemninger, ingen kompromisser. Dessverre, for her skal det iallfall skravles.
Denne gangen har Tarantino tatt for seg bilfilmene, og det kunne lett ha blitt en ny klassiker. Den eksentriske filmskaperen skuffer ikke sine fans, for Tarantino-stemningen ligger tjukk i denne filmen. Han øser på referanser til tidligere verker og sine personlige varemerker, som sigarettmerket Red Apples og burgere fra Big Kahuna. Her er det retro-estetikken helt gjennomført, fra dekoren til de vakre damerumpene i shorts – slike som exploitation-filmene fra rundt 1970 var fulle av. Dette er film om film, for det virker som om hver eneste scene er en homage til noe, samtidig moderne og stilsikkert filtrert gjennom Tarantinos personlige og realistiske estetikk.
Jeg må innrømme at jeg alltid har hatt en tendens til å se på bilfilmen som actionfilmens retarderte fetter. Men Tarantino har funnet skjønnhet, filosofi, sex appeal, manndomskraft, sadisme, dybde og frodighet i dette gammeldagse konseptet. Når han gir seg til å gjenskape heftige bilstunts og vanvittige biljakter i høyt tempo gjør han det selvsagt uten å ta snarveien om datagrafikk, han gjør det med gammeldagse, kompetente stuntfolk. Resultatet er bilscener man aldri har sett maken til; Tarantino har finstudert bilfilmer fra hele genrens historie fra mange tiår og alle verdensdeler, og han konsentrerer sine veritable kunnskaper og sitt betydelige talent og presser alt sammen inn i få, mektige minutter.
Men jammen lar han oss stakkars seere få slite for disse orgastiske minuttene med løpske V8-ere. For her skal det bygges karakterer enten det trengs eller ikke, og dette skjer helst gjennom dialog, for det kan Tarantino skrive bedre enn noen andre. Han gir seg selv utfordringen det er å skrive dialog for jenter som prater med andre jenter. Hvor troverdig det egentlig er, får jenter bedømme, men filmskaperen selv synes åpenbart at det går riktig bra, for han lar seg fullstendig forføre av sine egne endeløse dialoger. Det vitses, bondes, småprates, småkrangles og det mases mye. Det meste som blir sagt er unødvendig, det er samtaler som får filmen til å stoppe opp fullstendig, gang på gang. For disse samtalene har ingen verdens ting med den ganske tynne ytre intrigen å gjøre. Stoppe opp er nesten snilt sagt, for det tar nærmere tre kvarter før filmen overhodet setter seg i bevegelse. Det er femogførti svært lange minutter.
Dette kunne vært en sekser-film, for det er så mye som er tøft og vellykket her. Og har jeg ikke nevnt vanvittig tøffe, morsomme, farlige, herlige Kurt Russell som er filmens ubestridte høydepunkt. Jeg vil ikke ødelegge den stilige og uventede utviklingen av rollen hans for noen med å beskrive ham for inngående, bare stol på at han er filmens mørke senter som holder alt samlet.
De mange minuttene med unødvendig prating bringer imidlertid filmen først ned til en femmer, fordi det var langtekkelig. Deretter ned til en firer, for i andre del av filmen ble jeg flere ganger direkte forbannet.
Quentin Tarantino er et geni, det innrømmer jeg uten videre. Men noen bør snart holde geniet i ørene, slik andre genier har trengt det før. Eventuelt kan han kikke enda litt mer på sine mange forbilder innen disse genrefilmene og se at de utmerket seg med en økonomisk og supereffektiv dialog som kun hadde som funksjon å skyve filmen fremover. I Death Proof virker dialogen nesten som et utslag av filmskaperens sadisme; han vil ikke la oss nyte godsakene før vi har blitt tvunget til å ete i oss en masse kjedsomhet.
Bilde
Det er litt vanskelig å vite hva man skal si om billedkvaliteten, siden Tarantino har anstrengt seg for å få filmen til å se gammel og slitt ut, som om den virkelig er fra syttitallet. Siden jeg så filmen på kino, kan jeg iallfall gå god for at den ikke har tapt seg merkbart med overførselen til DVD.
Lyd
Lyden er derimot ikke spesielt retro, med et DTS-ES 6.1 lydspor å velge i. Lyden er spilt inn overdrevent skarp og liksom-slitt her og der, men det er frydefulle motorbrøl og skrikende metall over hele anlegget i de klimatiske scenene mot slutten. Fullt godkjent og vel så det.
Bonus
En hel serie bakomfilmer dekker alle viktige aspekter ved filmens oppbygging, og de ledes naturligvis av filmskaperen selv. Jeg liker ekstrastoff med Tarantino, han er så sjarmerende lykkelig i jobben sin og så genuint beundrende overfor sine mange forbilder. Men jeg skjønner godt at noen synes han er masete og slitsom også, for han skravler så han må gispe inn lynraske munnfuller av luft mellom utblåsningene. For de spesielt interesserte, holdes det høy standard iallfall.
blog comments powered by Disqus