Utgivelsen: 
Jonah Hex (2010)
Les tegneserien, kast filmen
Nok en klassisk tegneseriefigur stappes opp i den gamle Hollywood-kverna, den de ikke har kastet enda. Måtte Jonah Hex selv finne misdederne og straffe dem.
Johan Hex (Josh Brolin) kjemper for sørstatene under den amerikanske borgerkrigen. Der havner han på kant med renegat-generalen Turnbull (John Malkovich). Han får ansiktet sitt vansiret, og familien drept og utvikler en sur måte å te seg på. Siden han er en dreven drapsmann slår han seg på dusørjakt. Helt til han igjen må takle Turnbull, denne gangen utstyrt med en plan og et dommedagsvåpen som får Wild Wild West-filmen til å virke like troverdig som Deadwood og Unforgiven på én gang.
Jonah Hex er en legendarisk tegneserie, en i utgangspunktet smal og rar serie med en tvetydig antihelt i sentrum. Hex var tegneseriens svar på Dollar-filmene og Django, men alt ble tatt bare et lite stykke lenger. Tross dette opplevde alle fans den stygge massedrapsmannen som en helt, for bak sitt frastøtende ytre, flammende Colts og gretne replikker, banket et hjerte av purt gull. Josh Brolin har faktisk forsøkt å nærme seg noe av dette, men han blir fullstendig og totalt sviktet av et ualminnelig tåpelig og hjelpeløst manus, skrevet av Mark Neveldine. Det starter med en montasje og en voice-over, men denne brukes overhodet ikke til å gi oss den nødvendige bakgrunnen til å komme inn i historien. Historien fortsetter inn i et heller tåkete terreng av magi, sadisme og renheklet erkesludder, inkludert, men ikke begrenset til, opptil flere uforståelige super-våpener, meningsløse rollefigurer og generelt tullball i bøtter og spann.
John Malkovich finner seg selvsagt godt til rette. Jeg har innsett at denne fyren ikke liker film eller filmpublikum, og de siste ti-femten årene har han bare tatt roller for å overspille dem inn i parodien og dermed vise hvor mye han forakter oss.
Regissøren Jimmy Hayward kommer fra animasjonsfilmens verden, og han har prøvd å gi filmen særpreg med vanvittige, delvis datamanipulerte kamerakjøringer, overdrevne effekter og ville klipp. Kanskje han burde prøvd seg på Lucky Luke i stedet, for selv om han hadde lyktes, ville det ikke kledd karakteren Hex.
Dette var andre gangen på få år at jeg måtte lide meg gjennom et makkverk basert på en kjær cowboyhelt fra tegneseriene. Forrige gang var det Blueberry som fikk gjennomgå, men Jonah Hex-filmen er faktisk enda verre. Jeg håper Rick O’Shay får være i fred.
Teknisk
Perfekt bilde, og lyden er enda bedre. Kompleks, lagdelt og skarp, med dyyyp punch og masse detaljer. Ekstrastoffet er hederlig nok, med mye tid viet til kildematerialet og gamle og nye tegnere og forfattere i tillegg til det vanlige skrytet av den dårlige filmen de ikke skjønner at de har laget. Her er forresten deleted scenes også, noe som er komisk i forbindelse med en noenogåtti minutter lang kalkun. Det er kleine saker.