Stretch (2014)

Fremtidig kultfilm?

Av uforståelige årsaker gikk Stretch rett på video. Uforståelig fordi filmen leverer nøyaktig den underholdningen som regissøren lover. Entourage på speed møter Tarantino på mescalin, og det tas kun pauser for uventet underfundige replikkvekslinger.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook20.10.15

«Stretch» kjører limousine i LA, og sliter seg til et usselt utkomme som knapt dekker rentene på spillegjelden han pådro seg i en uforsiktig fortid. I tillegg er han i en kronisk tilstand av kjærlighetssorg og bak den billige dressen banker hjertet for nihilistisk selvdestruksjon. Han trenger bare et påskudd. Påskuddet kommer i form av den ravende gale rikmannen Karos (Chris Pine).

Joen Carnahan gledet meg usigelig med den ekstremt voldelig og ekstremt morsomme Smokin’ Aces, antakeligvis den mest stjernespekkede kultfilmen som finnes. Deretter skuffet han meg usigelig med en kjip og umorsom spillefilmversjon av den i seg selv elendige TV-serien The A-Team. Så jeg får være unnskyldt om jeg satte på anmelder-discen av denne rett-på-video-filmen med en viss følelse av plikt. Det tok ikke mange minuttene før jeg smilte fornøyd. Latterstøtene kom tettere og tettere, og halvveis inn i filmen tenkte jeg at det skal holde hardt å stå distansen ut. Men Stretch klarte det. Carnahan er tilbake, og det er dypt urettferdig at denne filmen ikke fikk sjansen til å fylle kinoene.

Patrick Wilson er en av de der folkene som får en til å lure på hvorfor han ikke har blitt større. Han har stjernekarisma, han var utmerket i Watchmen, og i flere småroller i svak filmer har han glødet av engasjement. Her får han muligheten til å spille på et vidt register av følelser og stemninger, ikke minst galskap. Det er en kontrollert og vel avpasset galskap, og Wilson passer nøye på at vi aldri mister sympatien for tittelrollefiguren. Patrick Wilson har forresten en slående likhet med en ung Paul Newman, spesielt når han gliser. Jeg er sikker på at han vet det selv.

Gjesterollene er pent besatt. og som i Entourage møter vi skuespillere som spiller seg selv. Cameoene fra David Hasselhoff og Ray Liotta er korte, men kostelige. Chris Pine, best kjent som den nye kaptein Kirk, stjeler scener med en grådighet som matcher rollefiguren hans. Av uklare årsaker er han ukreditert, til tross for en ganske stor rolle. Jessica Alba har derimot en temmelig liten rolle, men gjør maksimalt ut av den og tilfører filmen hardt tiltrengt varm medmenneskelighet.

Carnahan har ikke brydd seg fryktelig mye om å lage en sinnrik, intelligent eller for den del realistisk intrige. Han går i stedet for humor gjennom sjokk, kombinert med et forrykende tempo. Hver eneste scene må og skal inneholde et stykke galskap. Galskapen skal ta oss i en uventet retning og den skal kalle på latteren. Og hver eneste scene er nødt til å overgår den forrige scenen. Ikke et eneste sekund må vi få tid til å tenke gjennom logikk og vi må iallfall ikke få sjansen til å gjette hvordan dette skal ende. Slutten kommer nemlig som et ørlite antiklimaks, siden Carnahan tross alt er konvensjonell nok til å samle så mange tråder han kan. Men da var jeg andpusten og tilfredsstilt.

Teknisk
Finfin kvalitet på lyd og bilde, men ikke noe ekstrastoff. Jeg kunne godt tenkt meg et intervju med hvem det nå var som bestemte at filmen skulle rett på video. Dette var nemlig morsommere og mer spennende enn opp til flere bredt lanserte gigantfilmer jeg har sett i det siste.